Trodde du at ekteskap som involverer mer enn to individer bare hørte Sørøst-Asia til? Slå på TV3 søndag kl. 20.00
Arrangerte ekteskap forbindes gjerne med slemme pakistanere og brudd på menneskerettighetene. Det anses som det motsatte av den «vestlige» forestillingen om to mennesker som forelsker seg i hverandre, sprengfylte av romantiske følelser, for til slutt å ende opp gift. Likevel er det ikke sikkert at fenomenet arrangerte ekteskap – som ikke er det samme som tvangsekteskap – er så fremmed som mange skal ha det til.
I 1937 publiserte den amerikanske sosiologen Willard Waller en artikkel i American Sociological Review om «the rating and dating complex». Kort fortalt går den ut på at hvem som datet hvem var avhengig av visse fysiske og psykiske egenskaper som matchet hverandres kriterier.
Det var altså ikke tilfeldig hvordan folk fant sin soulmate. Klasse A-menn fant klasse A-kvinner, som Waller omtalte det, alt etter et forutsigbart skjema. For øvrig forbausende likt historikken til skandinaviske kongehus eller blant slektstrærne til norske makteliter.
En kjenning ved navn Sigmund Freud talte imidlertid omtrent samtidig for det motsatte av Wallers kyniskhet. Freud henviste i stedet til Via Regia, kongeveien til vår underbevissthet, hvor libidoen ga blaffen i alle rasjonelle argumenter og lot mennesker oppføre seg som de seksuelle barbarer de var.
I dag, 70 år senere, i en verdensdel hvor Neil Strauss’ sjekkeguide Spillet blir en bestselger og The Economist skriver seriøse artikler om Bridget Jones-økonomien på grunn av økt oppmerksomhet rundt singellivet, har vi fått et popkulturelt fenomen som er en blanding av Waller og Freud.
Det vil si, med litt hjelp. Arrangerte ekteskap finner nå sted i beste sendetid, blant etnisk norske, på norsk, attpåtil med seernes velsignelse. Bare at nå kalles det «regisserte ekteskap».
I programmer som Jakten på kjærligheten, Single i byen og Svigerdatter søkes viser et utvalg single mennesker frem trynet sitt på TV, prater litt om sine gode sider, og mottar deretter haugevis med brev fra gifteklare likesinnede. Deltakerne måler og veier de ulike kandidatene ut i fra bilder (naturligvis), hva de skriver, og hva de gjør ellers.
Er det ikke tydelige paralleller mellom dette og hva mange foraktfullt kaller «arrangerte ekteskap»? Glem heller ikke at listen over datingtjenester på internett – for eksempel Sukker, Match og Hei! – begynner å bli imponerende velbesøkt.
Der Sukker kombinerer «nettdatingens utvelgelsesmuligheter med de store singelfestenes samspill og danner dermed det mest effektive møtesystemet noensinne», skryter Match av at de har «inspirert til dobbelt så mange ekteskap som noen annen dating tjeneste [sic]».
Hva skiller Single i byen og Sukker fra nettstedet Shadi.com – en global møteportal for indere på jakt etter passende ektefeller? Bortsett fra at det på TV er Anette Evensen og ikke en hærskare med indiske tanter (udødeliggjort i Tarquin Halls glitrende bok Salaam Brick Lane) som leker Kirsten Giftekniv, er kombinasjonen av uforløst sexdrift og kriteriebesettelse (av typen «må være blond, like Coldplay og heie på Brann») like universell som en Big Mac.
I begge tilfellene er foreldrene med i utvelgelsesprosessen, ikke minst i Svigerdatter søkes. By the way: Ikke noe galt med det! Men i den kulturelle globaliseringens tid er det kanskje like typisk norsk som typisk indisk. Beviset får du ved å slå på TV3 på søndag kl. 20.00.
