Kalde vårnetter? Fyr i peisen med det nye Elle Mann.
«Det er blitt en trend å være folkelig» hevder Trond Blindheim, trendanalytiker og meningsguru ved BI i Aftenposten. Utsagnet ledsages av et svært bilde av utenriksminister Jonas Gahr Støre som spiser pølse med lompe. Mon det. Skal vi tro Elle Mann (for øvrig et pussig navn, «hun-Mann», siden «Elle» betyr hun), siste skudd på stammen av blader som en gang for alle ønsker å gi Den Norske Mannen en metroseksuell identitet for det 21. århundre, tar Blindheim grundig feil.
Med tidligere Natt & Dag-boss Gaute Drevdal i spissen satser tydeligvis Elle Mann å gi norske menn et overlevelseskurs i dagens urbane jungel av mote, kultur og sex. For å begrunne behovet av Elle Mann trenger de imidlertid en motpart, et kulturelt fiendebilde, som kan forsterke deres eget budskap. Noen de kan overøse med fancy skjortealternativer (med hjelp av John Carew) og 25 ting han bør vite om vin for ikke å bli sett på som en håpløs tulling.
For å gjøre det enkelt for seg selv, blir denne motparten alle menn som ikke tiltales av metroseksualismens gnistrende sjarm. Tonje Egedius, spaltist i A-Magasinet (ikke på nett) likestilte eksempelvis alle som ikke umiddelbart likte Elle Mann med litt overvektige og trauste menn med sans for «fiskeporno, musikkporno, dataporno, båtporno og bilporno». Det er altså umulig å like gamle biler og samtidig være en vinkjenner. Hadde bilentusiast og renessansemenneske sir Peter Ustinov (1921-2004) ennå levet, ville Egedius vært i trøbbel, for å si det mildt.
Det konkrete reportasjeinnholdet i Elle Mann er egentlig av underordnet betydning. De sosiologiske strømningene som legitimerer polariseringen mellom Folket og Eliten, for øvrig kjernekonflikten i Magnus E. Marsdals bokhype Frp-koden, er langt viktigere. Denne polariseringen er konstruert – vel å merke dersom årsaksretningen forut for den er gal. At trender blir folkelige er et normalt fenomen. I det øyeblikk folkeligheten blir gjort trendy, derimot, slutter den å være folkelig.
Da tildeles plutselig folkeligheten en kulturell rolle som ikke springer ut av dens egenskaper. I stedet får den sin status av trendentreprenører som setter folkelighetens innhold inn i en sammenheng der meningen er gitt på forhånd. Problemet med dette er at trendentreprenørenes falskhet gjennomskues hver gang. Et eksempel er sosiolog Håkon Larsens nedsabling av NRKs hipsterskole «Store Studio». Folkelighet er samtidig ikke en løk som kan skrelles lag for lag, helt til man kommer til dens kjerne. Tvert imot, den er stadig skiftende, for øvrig hovedgrunnen til at den ikke kan oppstilles som en kollektiv motpol til leserne av Elle Mann. Å sette opp den Norske Mannen som kloninger av enten Conan Barbaren eller David Beckham er en fornærmelse mot både menn og identitetsbegrepet.
Dermed ikke sagt at bladsjangeren Elle Mann forsøker å plassere seg i ikke har et visst potensial. Men i stedet for å ta norske menns eventuelle identitetskomplekser på alvor, blir førsteutgaven av Elle Mann et elitemagasin for trendkommunister, som helst vil at alle skal være som coverboy Matias Faldbakken. Derfor fremstår metroseksualismens individualisme paradoksalt nok langt mer konform enn dens stereotypitegnede fiende. I individualiseringens tidsalder skal vi helst være like.
Resultatet blir at leserpotensialet krymper på grunn av utgivernes bastante forhåndsidé om hva den norske mannen skal være. Denne ovenfra-og-ned-holdningen skaper sikkert anerkjennelse hos de som allerede er innenfor. Som overbevisningstaktikk mot andre målgrupper fungerer den imidlertid elendig.
