Kulturelt mangfold er en subjektiv idé.
Kultursosiologi sikter seg inn på hvordan vi bruker kulturbegrepet som representasjonsverktøy for kommunikasjon og meningsdannelse. Med andre ord handler det om hvordan begrepet «kultur» benyttes i henhold til integrasjon og konflikt, til markering av fellesskap og distanse, og til tydeliggjøring av ulike former for identitet, interesser, smak, klassetilhørighet eller ideologier. Kort sagt: hva er det som forener oss og hva er det som skiller oss?
I praksis er spørsmålet mer komplisert enn det kan se ut som. Nylig deltok jeg på et seminar i regi av «Mangfoldsåret 2008». Under denne vignetten skjuler det seg en programsatsning fra Kultur- og kirkedepartementet (KKD) om å markere 2008 som et år for kulturelt mangfold. Målsettingen er ambisiøs: «Det overordnede målet med Mangfoldsåret 2008 er at fra og med 2008 og framover skal kulturlivet i Norge i større grad enn i dag gjenspeile kulturelt mangfold». Mer om dette kan leses i St.meld. nr. 17.
Allerede før seminaret gikk debatten friskt. I siste nummer av argument ser Lars-Henrik Michelsen og Mimir Kristjansson, ledere i henholdsvis Unge Venstre og Rød Ungdom, på Mangfoldsåret fra hver sin innfallsvinkel. Kristjansson anklaget bakmennene for å tro mer på vidløftige formuleringer og retoriske fiksfakserier i stedet for å identifisere reelle problemer. Michelsen, på sin side, mente at statens rolle burde begrenses til tilrettelegging og ellers la enkeltmenneskene få lov til å skape mangfold på egen hånd.
Selve seminaret avslørte sterke meninger og en imponerende bred interesse for mangfoldsbegrepet. Likevel var det flere saker jeg ønsket høyere opp på agendaen. En av dem er skillene mellom mangfold og forskjell. I den nye boken Grenser for kultur, redigert av Thomas Hylland Eriksen og Øivind Fuglerud, gjøres vi oppmerksom på at disse begrepene ikke nødvendigvis er synonymer.
Mange foretrekker ikke mangfold per se, men spesifikke varianter av et slikt mangfold styrt av deres egne preferanser. Mangfold blir et honnørord som forkler en egen agenda, hvor mangfoldets sammensetning blir viktigere enn det generelle mangfoldets blomstringsvilkår. Tyler Cowen skriver dessuten i Creative Destruction at det kan være slik at mange oppfatter kulturell globalisering som homogenisering fordi mye av det samme mangfoldet blir tilgjengelig overalt. Resultatet blir en kamp mot konstruerte «fiender», enten disse tar form av hijab eller Hollywood-filmer.
At dette underkommuniseres er uheldig, selv om vi daglig fores med bevis på begrepenes innholdsmessige ulikhet. Sosialantropolog Vibeke Jørgensen viser i sin hovedoppgave et interessant eksempel. I møte med fremveksten av Internett i Frankrike på 1990-tallet, promoterte franske myndigheter aktivt nødvendigheten av å lede an i en anti-engelsk kampanje for å unngå engelskspråklig hegemoni. Det vil med andre ord si at den franske stat ønsket å gi mer tyngde til alle språk bortsett fra engelsk når det gjaldt spørsmål om Internett og språkvalg.
Spørsmålet er altså: hva slags mangfold vil vi ha? Mesteparten av denne skillelinjen bærer med seg et ukontroversielt innhold. De færreste ønsker seg en mafiakultur i Norge (eller noe annet sted) eller representanter for Vigrid i Mangfoldssekretariatets referansegruppe. Likevel er det ikke gitt hva dette kulturelle mangfoldet konkret skal inneholde, og her har Mangfoldssekretariatet en virkelig utfordring.
