Politikere, motivér oss!
Folks vaner endres mye saktere enn teknologisk utvikling. Forskere med hang til evolusjonsbiologi hevder at vi er «programmerte egoister» og at menneskets «natur» ikke er klar for «følelser basert på globale hensyn». Sosiologi fokuserer på å vise at vi gjennom oppveksten tar vi til oss og utformer bestemte verdier, normer og holdninger, ofte kroppsliggjort og ubevisst, som blir kjennetegn på vår atferd i voksen alder. Avhengig av for eksempel hvor du tilbringer barndommen og i hvilket sosialt lag du vokser opp i, danner vi oss et sett med ideer om hvordan vi forholder oss til verden.
Disse er ikke foranderlige i en håndvending, spesielt ikke dersom de vedlikeholdes av økonomisk trygghet. Selv om Norge har fattigdomsproblemer og nok av husløse tiggere langs Karl Johan, er «kjøpefest» er like typisk norsk som «17. mai» og «fossekallen». Det betyr at de fleste av oss som bor her til lands trenger sterke incentiver for å endre holdning – eller ting som motiverer oss til å gjøre bestemte ting. Ellers vil vi la de være som de er. What’s in it for me, med andre ord. Ting endrer seg ikke hvis ikke alternativet er bedre, fordi vi har ingenting å tape.
Dessverre har alle norske regjeringer i moderne tid valgt den perverterte formen for forståelse av dette; de har innført et straffesystem rettet mot de som ikke velger slik staten ønsker at vi skal gjøre. Eksempler på dette er mange, og i den nå populære miljødebatten er fremfor alt bilpolitikk ett av dem: I stedet for å motivere bilkjøpere til miljøvennlige valg, straffes de for å velge slik de gjør. Nybilprisen på en stor, tung og bensinslukende Chevrolet stiger til himmels på grunn av norsk politikk.
Samtidig koster en bil som Toyota Prius, for øyeblikket verdens mest populære hybridbil, så godt som det samme som tilsvarende bensinversjoner. Prius omfattes nemlig ikke av statens grep for å få folk til å kjøpe miljøvennlige biler, som i realiteten bare gjelder el-biler – en teknologisk fiasko fra tidenes morgen. Tvert imot, som Tor Berge, administrerende direktør i Toyota Norge, skrev i en kronikk i VG 2004 (ikke på nett): «Det norske avgiftssystemet innebærer at jo mer man putter inn av teknologi for miljø og sikkerhet, jo dyrere blir bilen».
Hvorfor kuttes ikke avgiftene på Prius-biler med, si, 75 prosent, slik at miljømotivet styrkes av et økonomisk incentiv? De som tror at dette er symbolpolitikk, og at biler av typen Prius bare er et politisk spill for miljøgalleriet, bør gjøre matten sin en gang til. Da Ari Behn uttalte at han kjørte Volvo XC90 på grunn av barnas sikkerhet, tok biljournalist i VG Hanne Hattrem saken og lanserte et alternativ. Hun viste at dersom Behn hadde valgt hybridutgaven av Lexus RH 400h – en luksus-SUV i samme sjikt som Volvoen – kunne miljøet vært spart for 1,4 tonn CO2 (med årlig kjørelengde 16 000 km). Ikke dårlig for én bil. (For de teknologisk interesserte, klikk her.)
Funnet er tankevekkende fordi bil er en nødvendighet i Norge, uansett hva naive miljøvernere med adresse Oslo Vest måtte mene. 90 prosent av Norges befolkning har et utilstrekkelig kollektivtilbud. Da jeg var guttunge og vokste opp på Gran på Hadeland, hadde jeg verken kunnet spille fotball eller band dersom ikke foreldrene mine hadde skysset meg rundt. Å sykle en mil hjem fra fotballtrening i januar i 16 minusgrader – eventuelt vente natten over på at bussen skulle komme neste morgen – var aldri noe alternativ. Ergo kjører alle bil. Det spiller ingen rolle om bensinen koster 12 eller 20 kroner; dobbeltarbeidende mødre, pendlere, og fotballspillende smågutters foreldre som ikke bor i urbane strøk er avhengig av bil. Dermed basta.
Norske myndigheter holder imidlertid fremdeles på sin sære politikk som å avgiftsbelegge eierskap av bil, mens bilbruk forblir nærmest uberørt. Foruten det åpenbare faktum at oljeprisen varierer uavhengig av hva du eller jeg mener om bensinprisen, vil et nytt system gjøre bilbruk mer rettferdig med tanke på kostnader for folk flest. Tom Staavi i Dine Penger konkretiserte flere punkter om hvordan dette kunne gå til. Først må eieavgiftene ned, og bruksavgiftene opp. En halvering av nybilprisen vil frigjøre betydelige summer som bileieren kan bruke på bruksavgifter eller noe annet. Derfor, fremhever Staavi, kan den enkelte velge å spare penger ved å kjøre mindre. Det økonomiske motivet for å velge buss eller tog blir reelt.
Men er ikke dette distriktsfiendtlig? Nei, hevder Staavi. Kjører man like mye som før, blir situasjonen uendret, men det vil gagne de som kjører mindre. Hva med småbarnsforeldrene, vil ikke dette slå ugunstig ut for dem? Staavi aksepterer egentlig ikke premisset om at man kan drive familiepolitikk med miljøavgifter, men peker på at familievennligheten vil få et pluss siden mange flere får råd til å kjøpe nyere og sikrere biler. Argumentet om at dette vil føre til sentralisering, tar ikke Staavi opp i det hele tatt. Men at staten taper penger på at vi er miljøvennlige, er ifølge Staavi en ikke-diskusjon.
Jeg kunne ikke vært mer enig. Forutsetningen for at dette gjennomføres, er at kollektivtilbudet oppgraderes. Så lenge NSB har daglige forsinkelser og trikkene er overfylt i rushtiden, vil mange fristes til fremdeles å kjøre bil. Men om en slik avgiftsomlegging påbegynnes, da kan vi for alvor begynne å snakke seriøs miljøpolitikk. Først da vil incentivene til endring være sterkere enn motforestillingene.
