Hvorfor skrives de beste sosiologibøkene av ikke-sosiologer?
Hovedgrunnen til at jeg spør er Brageprisvinneren fra 2006, Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene. I fjor sommer lå boken på toppen av Tronsmos bestselgerliste flere uker på rad. Tematisk og faglig sett kunne den, som ett av mange eksempler, vært skrevet av en sosiolog. Men det er den ikke. Tranøy er statsviter med mastergrad i økonomi fra London School of Economics i tillegg. Dessuten er han altfor morsom, personlig, lesevennlig, kverulerende og rett på sak til at signaturen skulle tilhørt en sosiolog.
Tranøy er med andre ord ute på et temperaturfylt tokt. Fienden i Markedets makt over sinnene heter overraskende – og befriende – nok ikke nyliberalisme, men markedsfundamentalisme. Det er nemlig ikke det samme. Sistnevnte er mye verre, og utøverne av denne samfunnsorganisatoriske ideologien har ifølge Tranøy fem kjennetegn.
For det første tror de bare på én sannhet, og at det bare er én bokstavtro måte å forstå denne sannheten på. For det andre er de slu rever i den forstand at de er drivende dyktige på finne eksempler som gir inntrykk av å underbygge ideen om at deres syn er mest naturlig. For det tredje suggerer de seg selv til å tro at de tilhører en truet minoritet, og at alle andre sitter med den egentlige makten. For det fjerde er de anti-intellektuelle siden de avfeier ethvert vitenskapelig premiss om at søken etter sannhet også innebærer søken etter mulig tvil. For det femte, og viktigste, er de som alle andre nyfrelste utstyrt med en uanstendig mengde energi og velvoksne skylapper.
Problemet, hevder Tranøy, er at de med en voldsom misjonsiver er i ferd med å veve en slik tankegang inn i selve samfunnsstrukturen som noe normalt og uunngåelig. Fundamentalistene forsøker å overbevise oss ikke-fundamentalister at det bare er rett og riktig når fotballagenter får koffertvis med millioner for en TV-avtale hvem som helst kunne utarbeidet, eller at din bestemor jages ut av sykehuset i det øyeblikk hun – av nøyaktig den grunn hun er på sykehuset – glemmer å betale regningen.
Samtidig tror de oppriktig at vi skal forstå det som en naturlov at Telenor-direktører får gullkantede fallskjermer dersom de gjør en dårlig jobb, mens alle de 40 000 valgene som tilbys av mobiltelefonabonnementer eller banklånsordninger er guds gave til husholdsøkonomien.
Tullprat, hevder Tranøy, som i stedet argumenterer for at dette er en kalkulert utvikling som (forbløffende likt ideen om pyramidespill) kun beriker de som overbeviser andre om systemets fortreffelighet. Ifølge Tranøy er dette et høyst rasjonelt og sosiologisk spill som domineres av informasjonsulikhet og maktforskjeller. Forbrukermakt er i mange tilfeller en illusjon. For å illustrere dette kombinerer Tranøy teorier om politisk økonomi med et vell av små og store eksempler. Han streifer innom Enron-skandalen, sine egne problemer med å finne bjørneskinnslue i riktig størrelse, og blodsugerne som eier parkeringshuset ved Ullevål sykehus.
Der vi tror vi har all valgfrihet i verden, er dette i realiteten regisserte valg. Markedsfundamentalister opererer således etter en logikk hvor valgfrihet er fullstendig kontekstfri. Med en slik tankegang lønner det seg for eksempel å kjøre til Frankrike for å handle brød. Det er jo to kroner billigere der enn KIWI på Grünerløkka.
Summa summarum er boken strålende, ikke fordi den henger ut markedsfundamentalister per se, men på grunn av styrken i Tranøys argumentasjonsrekke. Det er ikke noe problem å være saklig uenig i enkelte av Tranøys påstander, selv om professor i samfunnsøkonomi Gaute Torsvik tok i vel mye da han kalte boken «en karikatur av økonomer». En god oversikt over mottagelsen av boken finnes for øvrig her.
Likevel er det ikke noe problem for Tranøy å unngå fellen altfor mange markedskritikere går i: å forveksle sitt politiske utsyn med samfunnsvitenskapelig tyngde. I stedet for å gjemme seg bak flammende paroler, slik mange venstreorienterte forfattere gjør, stiger akademikeren Tranøy frem fra skyggene og utleverer seg selv og all sin argumentasjon uten å mukke. Bare det i seg selv er verdt en applaus.
(En versjon av denne artikkelen ble trykket i Socius 1/2007)
