Neste gang du har dårlig tid, tenk cesiumatomer.
Fra å være ingen steder, et ukjent «noe» som mennesket ikke tok seg bryet med å konkretisere i vitenskapelige lover, sosiale problemer og økonomiske spørsmål, er tiden nå overalt. Den definerer vår modernitet via akselerasjon og kommer til syne ved at kulturer skifter med ulik hastighet. Dette var noen av temaene for seminaret «Time and Modernity», som nylig ble arrangert av Culcom.
Derimot – mest fordi jeg ikke ga ordet til meg selv – ble ikke det vi kan kalle «tidens paradoks» nevnt. La meg forklare: Tid er egentlig avansert fysikkvitenskap. I 1915 formulerte Albert Einstein den generelle relativitetsteorien (E = mc²), som blant annet innebærer at tiden ikke er absolutt, men avhenger av hastighetsforskjellen mellom observatøren og tidsmåleren.
I dag blir for eksempel et sekund definert som et antall svingninger i en isotop av grunnstoffet cesium. Ifølge Justervesenet tilsvarer ett sekund nøyaktig 9 192 631 770 perioder av den strålingen cesiumatomet sender ut når elektronene veksler mellom to bestemte baner. Det er neppe mange som tenker på cesiumatomer når de forbanner en forsinket buss, men de er desto mer fundamentale for vår forståelse av tiden som vitenskap. Uten forståelsen av tid blir dessuten mange av naturlovene meningsløse.
Paradokset fremtrer når vi oppdager at selv med vitenskapens universelle fastsetting av hva som er tid, oppleves tid som fenomen høyst forskjellig verden over. I det fjerde århundret f. Kr. spurte den makedonske filosofen Aristoteles seg om tiden er en objektiv egenskap ved virkeligheten, eller om den var bare et slags illusorisk perspektiv som oppstår når mennesket erfarer virkeligheten. I det ellevte århundret hevdet den persiske filosofien Ibn Sina for at tiden bare eksisterer som et psykologisk skille mellom erindring og forventning.
På slutten av 1700-tallet argumenterte den tyske filosofen Immanuel Kant for at tiden var en fundamental del av vår erkjennelse av virkeligheten, men ikke nødvendigvis en del av selve virkeligheten. I tillegg kommer fastsettingen av ulike kalendere, klokkebruk og organisering av arbeidslivet, som alle utgjør symboler på ulike ideologiske rammeverk.
Forfatteren Eirik Newth siterer nevnte Einstein, en mann med enorm kunnskap om tid som naturvitenskap, sa en gang: «Hvis hånden din kommer borti en brennvarm kokeplate, virker ett sekund som en time. Hvis du sitter på en parkbenk med kjæresten din, virker en time som ett sekund!»
1980-tallshelten Mick Dundee fra filmklassikeren Crocodile Dundee visste for eksempel ikke hvor gammel han var, bare at han var født «på sommeren», siden han var oppfostret blant australske aboriginere. For den som skal opp om to timer er det liten trøst i at noen i Australia snart skal legge seg. At tiden er relativ er altså ikke bare noe B-mennesker bruker som forsvar mot det morgenfriske A-samfunnet.
Sluttpoenget er at spørsmålet «hva er tid?» vanskelig kan kulturelt sett fastslås til én, uimotsigelig størrelse, selv om vitenskapens universelle sekund påstår noe annet. Velkjente begreper som «gamle dager», «før i tida», «fortidsminner» og «fremtidsvisjoner» er flytende språkkonstruksjoner som skifter innhold, ja, nettopp – med tidenes gang.
