Hva har skjedd med de intellektuelle når norsk politikk dreier seg om synet på Grandiosa?
«Hvitløk er de intellektuelles ketsjup» leste jeg en gang på en pubvegg i Trondheim. Sett i lys av debatten etter utgivelsen av Magnus E. Marsdals Frp-koden kan det leses som ytterligere et bevis på at kulturelle symboler er hete grensemarkører. For når en pappskive med litt fyll – Grandis, blant venner – blir et av medienes yndlingsbilde på hvor konfliktlinjene står i norsk politikk, er det på tide å spørre hva som har skjedd med de intellektuelle.
I 2005 kåret Dagbladet Norges ti viktigste intellektuelle. Samtidig skrev avisen at intellektuelle stemmer kanskje var «viktigere enn på lenge ut fra de store samfunnsbevegelsene som vi i dag er vitne til». Vel, Dagbladet om det. Med alt rabalderet som har oppstått etter Frp-koden, iblandet en mediedebatt hvor selv det minste fnugg av kompleksitet har blitt slukt av «Holmgang»-Norges dype svelg, ser det heller ut til at det motsatte er tilfellet. Har de intellektuelle noen gang vært mindre viktige?
Denne debatten er på ingen måte ny. I 2002 slengte gonzoskribent Shabana Rehman og UiO-forsker Marianne Gullestad, med hvert sitt entourage av skrivende tilhengere, nidviser til hverandre i månedsvis. Debattens innhold, som på mange måter var viktigere enn debattene selv, druknet i dens duellerende form. Voldsomhetene gjorde at Erling Fossen omtalte debatten som da medie-Norge mistet dyden.
Frp-koden, med forfatter Marsdals mange tirader mot blant annet kosmopolitiske intellektuelle, gir oss imidlertid grunn til å reise spørsmålet om de intellektuelles status på ny. Den er foreløpig siste bidrag til en utvikling i det offentlige debatt-Norge hvor de intellektuelle taper kampen om anerkjennelse. Problemet er altså ikke at de intellektuelle oppfattes som noe annet. Det er heller nettopp det at de er intellektuelle som er problemet.
Men hvorfor er dette et problem? Er de ikke de intellektuelle garantister for en levende debattkultur? Er ikke de, som rabulistiske fritenkere uten politiske hensyn å ta, en forutsetning for at alle konklusjoner ikke skal kunne kjøpes og selges? Er ikke slike personer demokratiets smøreolje? Selvsagt. Poenget er at dette ikke spiller noen rolle; ikke for bilmekanikeren på Kløfta, ikke for vaskekona med litauisk bakgrunn, ikke for den samiske reinbonden, og i hvert fall ikke for Oddvar «finger’n» Stenstrøm.
Den intellektuelles prosjekt drukner i dagligdagse utfordringer som for storparten av Norges befolkning tilsynelatende er mer enn nok. Det betyr ikke at intellektuelle ikke bryr seg om folks hverdagsliv. Deres problem er at det gjør alle andre også. Dermed blir alt et spørsmål om anerkjennelse. Logikken er enestående enkel. Hvis jeg vil kjøpe en ny bil, så skriver jeg ikke en e-post til en professor i filosofi. De intellektuelles fortrinn ligger i å kunne overbevise allmennheten om at verden er mer enn bilkjøp. Alors, skal vi tro stemmetallene fra forrige valg, bryr folk tydeligvis seg mindre om Diogenes’ kosmopolitisme enn hvor mye bensinen koster. I et globalt perspektiv er dette sabla synd.
Hovedårsaken er imidlertid å finne et annet sted, tror jeg, nemlig i de intellektuelles manglende mulighet til å være intellektuelle. Filosofiprofessor Gunnar Skirbekk uttalte i et intervju at «akademikarane har blitt nedkjørte. Dei har for mange administrative plikter, for mykje skuleundervisning og for mykje mas. Vi har gode folk men det er blitt for mykje system som fører til slitasje på alle». Samme konklusjon ble understreket i flere av bidragene til pamfletten Hva skal vi med vitenskap?
Den pågående omgjøringen av universitetenes forvandling fra å være kunnskapens japanske hage til strømlinjeformede papirmøller tilpasset en markedsfundamentalistisk tenkemåte, tærer på akademikernes engasjementsvilje. Sterile rapporter og økonomiske insentiver er tydeligvis viktigere enn et vitalt forskningsmiljø med offentlig engasjement. Populærvitenskap degraderes til andrehåndsarbeid.
En ytterliggående og galgenhumoristisk, men likevel representativ holdning til hva forskerne selv mente om tellekantregimet, ble servert av Vidar Enebakk og Beate Elvebakks parafrasering over Jens Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden», nå med tittelen «Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden»:
1. Det første bud er ganske lett: De som skriver mest, har alltid rett.
2. Tenk alltid på hva det vil si, å skrive i feil kategori
3. Glem Samtiden og Vinduet. Du får ingen poeng for det.
4. Debatt er kun for kranglefanter. Det gir ingen tellekanter.
5. Følge ingen altfor høye krav. Hvis ingen ser det: Skriv av!
6. Si alle hva de gjerne hører. Spark modig inn de åpne dører. (Legg originaliteten død: Daglig drøv gir daglig brød)
7. Vært kort, for det gir mer poeng, og finn deg en siteringsgjeng.
8. Husk: Ingen tekst kan trykkes nok. Blir den for lang, så klipp den opp!
9. Av kladder bruker du hvert ord, da blir CVen kjempestor. (Gjenbruk – det er det som gjelder, antallet er det som teller)
10. Hvis siste bud blir respektert, er karrieren garantert! Følg listene for nivå 2 – og lat som den er kjempegod! Søk gunst hos dem som er i tet – så kaller vi det kvalitet!
Disse budene er dog mindre satiriske enn man skulle tro. Derfor er det på tide at universitetet tar sin intellektuelle misjon på alvor – ikke ved å tilbakestille alt slik det var før Kvalitetsreformen, men gjennom å fornye universitetsstrukturen slik at intellektuelle igjen kan begynne å få anerkjennelse for sin kunnskap og forståelsesevne.
