Av og til må en helt gjøre det en helt må gjøre
Et langvarig skille i kultursosiologien har gått mellom høykultur og en broket gruppe med lavkultur / populærkultur / massekultur. Årsakene er mange. Men vanligvis, skriver den svenske sosiologen Simon Lindgren i boken Populärkultur, kan det utledes fire kjennetegn på popkultur som gjør at alt fra kulturpamper til samtidskunstnere rynker på nesen i møte med den:
- popkultur er kommersiell – den står i nær sammenheng med den kulturelle økonomien hvor kulturproduktene innehar et godt innvevd økonomisk motiv
- popkultur er lett tilgjengelig – dens uttrykk bygger på «enkle» fremstillinger av veletablert tegn, symboler og betydninger, noe som gjør at et stort antall mennesker kan identifisere seg med den
- popkulturen er i forlengelsen av dette mindre intellektuelt krevende enn for eksempel en operaforestilling (ofte brukt som symbol på «høykultur»), og er på samme tid gjerne koblet til rekreasjon og underholdning
- popkulturen er folkelig – den «gir hva folk vil ha» og gjenspeiler derfor mange menneskers kulturelle ønsker og behov
På den andre siden kan man jo spørre: hva fanden er galt med dette? Årsaken til at spørsmålet tvinger seg frem er verken kulturpolitiske sympatier i retning Frp eller markedsliberalistiske holdninger til at kulturens overlevelsesevne skal bestemmes av betalende individers smak. Derimot er det en nødvendighet å se nærmere på popkulturens sosiologiske betydning.
Popkultur er nemlig ikke bare øyeblikksmoro, glitter og stas. Popkulturen inneholder meningsdannende verdier og er en sentral del av hva sosiologen Anthony Giddens kaller «modernitetens refleksivitet». Vi evner å se noe som noe – vi forstår med andre ord popkultur som noe mer enn en serie fargeglade bilder tilsatt lyd designet for å underholde publikum. Den representerer oss, vi skaper identiteter ved hjelp av popkulturelle markører, enten det er merkevarer, rockeband, operativsystemer eller superhelter.
Den tenderer også til å ramme inn våre kollektive minner («hvor var du da Kurt Cobain døde?») og angi vår sosiohistoriske posisjon. Alle generasjoner har sin popkulturelle referansekatalog hvor kombinasjonene av for eksempel CD-r, dataspill og bøker som sier noe om hvem vi er og hvem vi eventuelt var. Samtidig forteller den oss noe om hva slags preferanser vi setter for
Derfor bør vi lytte til hva en av nestorene innen popkulturforskning, den amerikanske kulturforskeren Lawrence Grossberg, har å fortelle oss om popkulturens følelsesmessige betydning i essaysamlingen Dancing in Spite of Myself. For ham er populærkultur alltid mer enn ideologisk; den gir tilfeller for avslapning, atskilthet, tilfredsstillelse, glede, velbehag, moro, lidenskap og følelsesmessighet.
Populærkulturen får ofte direkte fysiske effekter som tårer, latter, hår som reiser seg, skrik, frysninger på ryggen, eller lukkede øyne. Disse kroppslige responsene, som ifølge Grossberg ofte ser ut til å være utenfor vår kontroll, er det fremste tegnet på hvordan populærkulturen fungerer: den er sentimental, følelsesmessig, hissig, spennende, opphissende og spektakulær.
Et bevis på dette fikk jeg i forrige uke da jeg var på Palads kino i København og så Die Hard 4.0, eller Live Free or Die Hard, som den også heter. Tynn historie, avansert cyberteknologi (som den stakkars Bruce Willis, alias John McClane, ikke skjønner det spøtt av), en fæl skurk (som egentlig er ganske blaut) som truer med å nullstille hele USA (et helvete for Wall Street, men enda verre for strømslukende amerikanere å leve uten elektrisitet), en strøm av kvikke oneliners og en bergogdalbane av actionsekvenser; ja, noe sånt og du har filmen i et nøtteskall.
Små nøtteskall spiller imidlertid ingen rolle. Yippi-ki-yay motherfucker, for en film! Kjeften min tygget popcorn uavbrutt og Colaen satt som støpt i hånden. På skjermen svettet, skjøt, kjørte og slåss den svært så menneskelige John McClane seg gjennom kratt og buskas av skurker (som snakket fransk!) og datastyrt motstand. Fortsettelsen på Die Hard-trilogien fra 1990-tallet er med andre ord den beste så langt av lignende filmserier. Der Stallone kanskje blir i overkant sentimental i Rocky Balboa (aka Rocky VI) og Schwarzenegger blir litt mye parodi på seg selv i Terminator III, fungerte Die Hard 4.0 som to samfulle timer med findestillert underholdning og en Bruce Willis i godform.
På samme tid ble det hintet om popkulturens flerdimensjonale egenart. I cyberterrorismens tidsalder hjelper det lite med «tanks & bombs» mot hackergenier som kan lamme USAs infrastruktur med noen tastetrykk. Da trengs det i stedet en helt – men ikke blaserte superhelter, bare vanlige folk med ekte engasjement som vil redde verden før den går i dass.
McClane er en slik helt, og i en av filmens roligste dialoger med medløper og datageni Matt Farrell (Justin Long) forklarer han sitt patriotiske forhold til humanismen. Heltebegrepet er egentlig misforstått. Helter skiller seg, begynner å drikke, mister kontakten med barna, og så videre. Likevel fortsetter McClane i jobben. Noen må jo gjøre den, som han sier, i alle fall mellom linjene. Ok, repliserer Farrell, da er det nettopp det som gjør deg til en ekte helt.
Aaah. Popkultur, må de vite.
