Hvorfor foretar ingen feltarbeid blant the filthy rich?
Sosiologien har tradisjonelt hatt «friends in low places», for å si det med en kjent Garth Brooks-sang. Å låne de undertrykte, hjemløse eller marginaliserte en stemme er et sosiologisk adelsmerke. Men hva med livsstil, normer og rollesett hos de rike? Og da mener jeg ikke de patetiske «se-jeg-har-fått-låne-pappas-BMW X5»-guttene med sleika hår og jeans til tretusenfire på Oslo Vest. Da snakker jeg om de fordømt rike, the filthy rich. De som shopper Learjets og Rollser som vi andre kjøper et par bukser. For her er det ikke snakk om standardutgaver av noe som helst.
Årsaken til at jeg skriver om dette er først og fremst Salon Privé, det ekstremt eksklusive biltreffet på The Hurlingham Club i England. Men jeg ble for alvor gjort oppmerksom på denne verdenen i Firenze for noen år tilbake. Mens jeg ventet på kjæresten min slappet jeg av i hotellobbyen. Foran meg på bordet lå et glanset, tykt magasin med tittelen Rich Guy formelig sydet luksus. Undertittelen «luxury magazine for the rich and famous» dempet heller ikke glamourfaktoren. Etter hvert oppdaget jeg at det ikke lå alene – det var et lite bibliotek med slike blader. Et av dem het Millionaire, men ble raskt overgått av Billionaire. Dessuten tilkom Yeaplease Magazine, Caché, Robb Report, Haute Living og Goldarths Review.
Jo mer jeg bladde, jo mer tenkte: for svingende, dette er jo en hel industri, en hel verden, en hel galakse vi aldri hører om eller aldri ser. Dette er de virkelig marginaliserte gruppene! Her går det i svært eksklusive fly, yacther, limousiner, eiendommer, penner, smykker, eksotiske ferier, klokker, vin, klær og golfkøller. Her er det normalt å ha bodd på Burj Al Arab (verdens eneste syvstjerners hotell), gå i håndsydde sko fra GJ Cleverly, bære Jaeger-LeCoultre-klokker på armen, eller inneha minst tre Rolls-Royces av nyere modell. Skribent i Goldarths Review, Ian Kuah, skriver for eksempel – tilsynelatende med totalt fravær av ironi: «It is said that you are what you drive. The reality, in the rarefied upper echelons of society, is that you are also what you are driven in».
Luksuslivet mangler ikke oppmerksomhet som sådan i Norge, men det begrenser seg som regel til Se & Hør-nivå med sensasjonsoppslag om fotballspillerens Morten Gamst Pedersens nye Ferrari. Ett unntak er imidlertid eksklusivdelen av nettstedet E24, som i en blanding av barnslig nysgjerrighet og ektefølt beundring blant annet har sett nærmere på verdens dyreste drinker. Med finansmagasinet Forbes som kilde tildeler de «Martini on the Rock» på Algonquin Hotel i New York førsteplassen.
Nå skulle man kanskje tro at det er ekstremt edle dråper det er snakk om her, men den gang ei: The Rock er en diamant, en 1,52 karats diamant fra hotellets egen juvelbutikk. E24 opplyser, for den som måtte være interessert, at drinken må bestilles 72 timer i forveien. Siden de aller fleste er mer opptatt av det de skal drikke enn dyre steiner (dvs. når de bestiller en drink), kan du besøke Gordon Ramseys (jepp, den ubehøvlede og usympatiske engelskmannen som kjefter og maser på TV innimellom) London Hotel i samme by og bestille en Bentley Sidecar til ca 3500 kroner.
Men prangende livsstil og innehav av uhorvelige summer med penger er ikke det samme, i alle fall ikke for oss med sosiologiske antenner. Skal vi tro den amerikanske økonomiprofessoren Robert Franks Luxury Fever samt navnebroren og Wall Street Journal-journalisten Robert Franks (det stemmer faktisk!) Richistan, må det ligge noe mer bak. Fremveksten av «Rikistan», landet uten nasjonale grenser, skyldes en sosial tendens, en allmenn aksept for delelinjer i samfunnet som ikke går langs kroner og øre, men hva disse pengene forvandles til av smak, normer og virkelighetsoppfatninger.
Ifølge den første Frank har det egentlig lite å gjøre med grådighet, men desto mer med hva naboene våre gjør. Hvis naboen ikke kjøpte den nye Lexusen for å imponere sin onkel, ville du ikke ha det samme behovet for en ny BMW, og begge ville kunnet jobbe mindre eller bruke pengene på nyttigere ting – som opplevelser med barna. Nå er denne forklaringen alene vel tynn, men motivene for å jage mot større økonomiske høyder er utvilsomt beslektet med det Thomas Hylland Eriksen tidligere har omtalt som sammenligningens forbannelse. Vi sammenligner oss med feil folk, og som regel de som har mer enn oss. Derfor bruker vi mer penger enn vi har råd til, og ser på materiell velstand som inngangsporten til personlig lykke.
Frank den andre har en annen innfallsvinkel. Hans bok er mer etnografisk i stilen, det vil si at den tar for seg rike personers egne meninger om livet i Rikistan. Da dukker det opp mye interessant. Aftenpostens Per Kristian Haugen gjør et relevant nummer ut av at mange rikes livshistorier baserer seg på drømmen om å skape noe eget. Det betyr knallhard jobbing og nådeløs resultatorientering. For som han skriver: «Kravet om resultater gjelder også den oppvoksende slekt. Mange foreldre er vant til å arbeide 14 timer i døgnet, og for dem er skrekkvisjonen at barna skal bli ødelagt av rikdommen og ende som Paris Hilton». Jeg istemmer derfor Haugens fremheving av dyrebare kurs der bekymrede foreldre betaler store penger for at barna skal forstå betydningen av økonomisk ansvarlighet og hardt arbeid. Langt fra monkey business, med andre ord.
Til sammen er dette likevel bare bruddstykker av en verden alle vet om, men som svært få har indre kjennskap til. Når kommer den første boken om norske rikinger?
