Hvorfor klapper vi hendene mot hverandre ved bestemte anledninger?
Sosiologi er et fag som gjerne tar for seg ulike sider ved sosial samhandling. Det betyr en nærmere titt på konvensjoner og normer som gjerne blir tatt for gitt. Applaus er en av disse normbaserte handlingene som vi bare gjør uten å tenke over hvorfor. Hadde en Mars-boer kommet inn på Chat Noir rett etter et revynummer, ville den nok klødd seg i hodet over gesten.
Ok, vi gir applaus for noe vi synes er bra, for eksempel etter en låt på en Springsteen-konsert, men hvorfor vi gir nettopp applaus – og ikke gjør noe annet, som å stå på huet og sparke i luften – er ukjent for de fleste. Denne erkjennelsen ble tatt opp av en journalist i Drammens Tidende for et par siden. Men verken teaterdirektør ved Drammens Teater, Bjarne Flølo, teaterviter Anne Helgesen eller sosialantropolog Odd Are Berkaak visste egentlig hva klappingen kommer av, bortsett fra at det hadde noe med kultur å gjøre.
Min lille ekspedisjon i Internettjungelen på jakt etter applausens historie ga færre svar enn jeg hadde håpet. Litteraturprofessor Steven Connor skriver i boken The Auditory Culture Reader (hele kapittelet er tilgjengelig her), redigert av Michael Bull og Les Back, at klapping angivelig har utviklet seg fra fysiske bevegelser – på mange steder i verden samtidig – som følge av «states of excitement».
Connor mener at klappingen til å begynne med hadde en musikalsk funksjon, men at det etter hvert har antatt ulike politiske og kulturelle betydninger. Blant annet skriver han at «Clapping of hands retains its association with anger, triumph and insulting contempt through the Old Testament. When Balaam has failed to curse the tribes of
Klappingens bruksområder er, når vi ser nærmere på saken, relativt store. I enkelte områder av India bruker hermafroditter klapping som varsel for å tilkjennegi hvem de er; kalifer klapper for å styre sine dansere; engelsk 60-tallspop har gitt oss musikkens «Beatles-klapp»; klapping er en markør for gangen i en Shinto-bønn; på slutten av Peter Pan oppfordres barna til å klappe slik at Tingeling kan vekkes til live; James Joyce bruker klappingen som virkemiddel i romanen Ulysses – you name it.
Selv om ordet «applaus» kommer av det latinske «plaudere», som betyr å slå (hendene) sammen, skriver ikke Connor så mye om overgangen fra klapping til applaus. Han trekker imidlertid frem de organiserte klakørene, det vil si innleide personer som i franske teatre tidlig på 1800-tallet klappet på kommando. De forsøkte gjennom ekstatisk klapping, antatt som et tegn på glede, å manipulere omgivelsene til å tro at teaterforestillingen var en suksess. For øvrig ikke ulikt «latterboksene» som så å si alltid medfølger amerikanske sitcoms.
Men siden både klapping og applaus, i dets flertallige betydninger, åpenbart har eksistert før franske klakører, må det ligge mer i fenomenet. Take Our Word For It hevder at applaus har vært et sosialt fenomen siden Middelalderen, fortrinnsvis i forbindelse med omreisende musikere som spilte på bytorg. Metafilter skriver «folks have been clapping for joy since Biblical times». Ifølge Yahoo! Reference kommer ordet «clap» fra det norrønske «klappa».
Så hvor er boken om applausens historie? Forfatteren av den har i alle fall en kjøper i meg.
