Kulturforståelse forutsetter at vi er klar over at vi velger en synsvinkel.
Et gammelt triks i gestaltpsykologien er de tvetydige bildene som tvinger oss til å velge det vi vil se. Et av de mest kjente er den såkalte «Rubins vase», oppkalt etter den danske psykologen Edgar Rubin (1886-1951). Bildet, som består av to skraverte felter med svart og hvitt, viser to ansiktsprofiler eller en vase, alt ettersom hvor man fokuserer blikket. Begge deler er dessuten like «sanne». På samme måte kan verdenshistorien se helt annerledes ut fra Djakarta enn i Oslo.
Kultursosiologisk sett er dette en viktig erkjennelse for å kunne skille skitt fra kanel når det gjelder meninger om kultur. Det er nemlig ikke tilfeldig hvordan disse meningene dannes. Et bevis på dette er den høyst interessante boken Reading National Geographic fra 1993 av Catherine A. Lutz og Jane L. Collins, professorer i henholdsvis antropologi og sosiologi. Som boktittelen indikerer, er deres forskningsobjekt det populærvitenskapelige magasinet National Geographic.
Magasinet er et ikon i USA, og har en langt sterkere posisjon der enn i for eksempel Norge. Så sterk er den at abonnementstallene på begynnelsen av 1990-tallet bare ble overgått av TV Guide og Reader’s Digest (Det Beste). I Lutz og Collins’ bok får vi dessuten vite at det ærverdige magasinet med røtter tilbake til 1888 brukes i skolen som læremiddel, er et velkjent supplement for middelklasseforeldres ønske om å utvide den intellektuelle horisonten for sine barn, og anses som et av de mer prestisjefylte bladene man kan ha på kaffebordene i de amerikanske hjem.
Først og fremst konsentrerer Lutz og Collins seg om hvordan National Geographic har konstruert et vindu mot verden, om hvordan inntrykkene om verden utenfor USA lenses inn gjennom bestemte bevisstgjøringsredskaper. Som de skriver: «National Geographic magazine is no forum for the free exchange of ideas about or from the third world. It is a glossy, stylized magazine of a highly limited number of themes and types of images». Måten resten av verden, først og fremst Afrika, fremstilles på er ikke tilfeldig. Det er et resultat av redaksjonelle grep som er nøye overveide.
Bildet av omverdenen skapes i første rekke fotografisk. Gjennom å lete i magasinets fotoarkiver oppdaget forskerne flere fellestrekk. Formålet med fotografiene, virker det som, var å fremheve det eksotiske – å eksotifisere «de andre». Generelt mener Lutz og Collins at magasinets fotohistorie gjenspeiler en forestilling om en verden delt i to; den moderne og den primitive. Spesielt ritualer eller rituelle øyeblikk ble hyppig brukt i denne eksotifiseringsprosessen. Et annet kjennetegn var fotografier av mennesker i kulturmarkerende klesdrakter – enten for å vise en form for tilhørighet eller som andre symbolske markører.
Ellers kjennetegnes fotohistorikken av sterke farger, portretter (gjerne av smilende barn eller nakne mørkhudede kvinner), hyggelige innfødinger (og lite blodbad, selv under krigsperioder), arbeidslyst, tette smågrupper og mennesker som lever i pakt med naturen. Flere av fotografiene har også fått status som evige snapshots fra en verden i endring, blant annet Steve McCurrys berømte ansiktsportrett av den da tolv år gamle Sharbat Gula – også kjent som «Afghan Girl», hun med de intense grønne øynene – som ble tatt i 1984 og publisert året etter som ledsagerfoto til en artikkel av Debra Denker om krigen i Afghanistan. Lenge visste ingen i National Geographic hvem hun var – utrolig nok – men etter møysommelig detektivarbeid klarte de å finne henne igjen i 2002.
Lutz og Collins tar ikke bare for seg fotografihistorien, men supplerer dette materialet med intervjuer av sentrale personer i National Geographic og en grundig teoretisk drøfting om magasinets plass i nyere amerikansk historie. Til sammen danner dette en tankevekkende bok som kanskje forteller like mye om de som står bak kameraet som de som står foran. Derimot må det påpekes at boken ikke nødvendigvis egentlig handler om National Geographic. Jeg leser boken vel så mye som et forsøk på å forstå datidens amerikanske kultursyn gjennom National Geographic – som bare er ett av mange mulige eksempler. For å si det på en annen måte: Rubins vase får sitt kultursosiologiske motstykke, og det er ikke gitt hva vi bør mene om Reading National Geographic. Anbefales!
