Norge verken slutter eller begynner ved Svinesund.
Det sies at det siste uoppdagede aspektet ved globalisering er tidsreiser. Alt snakk om at avstander blir relative skal kunne bevises naturvitenskapelig. Flere fysikere hevder at dersom noen banker på døren din og sier at hun er deg på besøk fra fremtiden, bør du ikke beskylde henne for å være fra Jehovas Vitner eller lempe henne vekk fra dørstokken din. Det kan hende du står overfor en ubehagelig overraskelse, eventuelt at du begynner å huske fremtiden!
Så langt går ikke den ferske boken Globalisering i Norge. Politisk, kulturell og økonomisk suverenitet i endring av Jonathan W. Moses og Anne Margrethe Brigham, men den åpner likevel med et tankevekkende eksempel: Skredet av internasjonale anklager mot Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet på slutten av 1990-tallet. Rettsprosessen tok først og fremst form av at spanske myndigheter krevde utlevering av en chilensk tidligere statsleder fra britiske myndigheter. Prosessen tok tid, og forsøkene på å harmonisere et overnasjonalt regelverk ble hemmet av amerikanerne, som egentlig ikke hadde noe med den aktuelle prosessen å gjøre, men likevel valgte å involvere seg.
Med andre ord: Globalisering er noe mer enn et glassmanetbegrep. Det har konkrete årsaker og konsekvenser. Moses og Brighams bidrag for å klargjøre begrepet skiller seg ut av flere grunner. Den er skrevet på norsk, den inntar et flerfaglig og helhetlig perspektiv på globalisering, språket er nøkternt og informativt, og forfatterne tar ikke for gitt at utgangspunktet eller referansepunktet for enhver globaliseringsanalyse må være nasjonalstaten. At enkelte avsnitt blir i tørreste laget, ikke minst i økonomidelen, får så være. Til sammen danner dette en lettlest og oversiktlig begynnerbok for sosiologistudenter, som ikke orker å pløye seg gjennom eksempelvis en rotete og massiv bok som eksempelvis The Global Transformation Reader.
Forfatterne oppgir to formål med boken. For det første ønsker de å introdusere empiriske bevis på at globalisering er noe kvalitativt nytt sammenlignet med tidligere tider. Disse er igjen strukturert rundt tre empiriske emner og fagfelter; statsvitenskap (politikk), kultur (sosiologi) og samfunnsøkonomi. For det andre ønsker de å utfordre den nasjonalstatbaserte tilnærmingen til globalisering. Det betyr ikke at nasjonalstaten forsvinner, men at den må ses i et annet lys enn før. Det som vi oppfatter som rent nasjonalt, kan i realiteten være et sammensurium av kulturimpulser.
Argumentet er kort sagt at «Norge» ikke forsvinner i globaliseringens tidsalder, men det er vel så viktig å huske på at «Norge» ikke slutter ved Svinesund. Moses og Brigham tegner opp en tabell hvor Utenriksdepartementet alene er frivillig medlem av 64 overnasjonale eller globale organisasjoner. Skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk blir mer og mer utydelig, og er i mange tilfeller helt irrelevant.
Kulturelt trekker de frem hvordan utdanningsinstitusjoner, nasjonsbygging og nasjonalstat har hatt tette bånd siden opprettelsen av Det Kongelige Fredriks Universitet, bedre kjent som Universitetet i Oslo i 1811. Blant annet er sosiologi ett av de fagene som UiO har brukt i arbeidet med å skape en forestilling om «norskhet». Dette byr på utfordringer all den tid nasjonaliseringsprosjektet ikke lenger har monopol på å definere det norske.
På økonomiens vegne fremhever forfatterne hvordan Norge sliter med å kontrollere den innenlandske pengemengden. Årsaken er at skattepolitikk er blitt et transnasjonalt virkemiddel for å lokke til seg investeringer. I et land med så høyt skattetrykk som Norge slår det uheldig ut.
I mine øyne er Globalisering i Norge en positivt innstilt innføringsbok. Den gjør et ærlig forsøk på å kartlegge globalisering i Norge, uten verken å havne i nyliberalismens bilselgeroptimistiske new-age-lingo eller venstrenostalgisk polemikk om at alt var bedre under Gerhardsen. Ved siden av å presentere mer av globaliseringsfakta og mindre av hva forfatterne synes om dem, inviterer boken også til hvordan vi kan tenke om globalisering. Sosiologi har, som Moses og Brigham peker på, tradisjonelt hatt et oppsiktsvekkende nært forhold til staten. Hvilke utfordringer gir dette faget i en globaliserende tidsalder?
Boken blir derfor ikke rent belærende, slik mange andre innføringsbøker
