Det er på tide å ta musikken tilbake.
«Uten musikk ville livet være en misforståelse» sa filosofen Friedrich Nietszche en gang. Men både Jan Fredrik Karlsen eller 120 Days bør være jævlig glad for at den syfilisforfulgte Nietszche ikke har anledning til å møte dem på byen. Og hvor i heiteste er Egon Holstad når man trenger ham!? Jeg mener: Hvor er Norges motsvarighet til The Pogues’ usannsynlige rølpeversjon av «Irish Rover» på plata Live at Brixton Academy. Eller den varme velkomsten av musikere som gir blaffen i alle trender, så som The Espen Reinertsen Organic Jukebox Experience?
Egentlig hadde jeg tenkt å forbli pensjonert musikkpoliti. Altfor mange nachspiel har gått med til endeløs krangling om hvilken artist som er best. En natt, under en stjerneklar Oslo-himmel, bestemte jeg meg simpelthen for å drite i hele diskusjonen. Men etter å vært syk i våres, avgjorde jeg at nå er det nok. Ok, ok, noe av skylden er min egen. Om det ikke var ille nok å være sengeliggende med feber og influensa, klarte jeg samtidig i kjedsomhetens narkose å skru på både radio og MTV. Siden har livet mitt har vært forsøkt imperialisert av hooks og fills og beats og jeg vet ikke hva.
Det jeg prøver å si er: Musikken må hjem. Til magiens verden. Revolusjonen bør gjæres. Brenn alle nyproduserte Converse-sko. Spark musikkanmeldende snørrvalpgutter med svenskefunky hårfrisyrer uten musikalsk fingerspissfølelse. Ta Bruce Springsteens utfordring på alvor, den han – i et sjeldent cocky øyeblikk til ham å være – på Hammersmith Odeon i 1975 skulle erobre verden «armed with a set list I dare any young band of today to match».
For hva handler musikk om? Er det simpel underholdning? Eller er det en uttrykksform som harmonerer mening, ettertanke, jubel, glede og sorg i et sjeldent vakkert samkvem; som å lukke øynene og komprimere alle følelser og mentale svingninger i noen få minutters ekstase som får oss til å glemme all elendighet, drømme oss fjernt og naivt bort til andre sfærer og virkeligheter, besvime av fryd, og skrike i lengsel etter et ideal vi ville dødd for å ta del i, men aldri kan bli en del av. Musikk er magi, det er alkymi for blå søndager og brutte løfter, øyeblikk av lykke og glimt av håp, alvor i gleden og glede i alvoret, som å slå en knyttet neve mot himmelen, et symbol på menneskets behov for å fri seg fra livets mas, gråte av latter og le av sorgen.
But what the hell. Etter å ha tenkt litt på saken, tror jeg at plateselskapene har en mening med dette, en skjult agenda. Hadde vi ikke blitt beleiret med så mye skrap, ville vi heller ikke hatt skattekisten med de virkelige gylne minuttene med musikalsk magi. Så til plateselskapene: bare fortsett å gi ut søppel, så unngår vi at genier blir forvandlet til P3-vennlig, men like fullt radioaktivt faenskap.
