Pontiac Trans Am fra Smokey & The Bandit
Norske politikere skjønner ikke det her med bilkultur
Bråk, branner og burnings; rånermiljøet på Notodden gikk amok da lokalpolitikerne stengte av rånerstripa deres. Men i den generelle moralske forargelsen over dette opprøret var det heldigvis enkelte kommentatorer som maktet å holde hodet kaldt.
Foruten en ok artikkel i Aftenposten var den mest fremsynte av dem Dagsavisens Anette Orre. Tydeligvis med egenopplevde erfaringer fra et rånemiljø på Vestlandet trakk hun frem flere ellers oversette årsaker og forklaringer på rånerkulturens indre struktur: «For undertegnede handlet det om vennskap og om utferdstrang, om den befriende følelsen det var å vite at man kunne komme seg vekk, for egen maskin, fra en bygd som var så liten at bykompis Arne kjørte gjennom den tre ganger før han skjønte at den faktisk var der».
Og vel så mye som å være en anti-autoritær samling av bilfrelste individer, dreier Orre inn på tanken at det dreier seg om bygdesosiologi. Bilkulturen holder bygdene levende i Norge. Rånerstripene hjelper å holde sammen små steder hvor ungdommene ellers har svært lite å ta seg til – enten fordi politikerne legger ned ungdomsklubber eller ungdommers interesser ikke matcher tilbudene. Ballettskole med dyre lærere hjelper lite dersom de ønsker seg flere billigere vintergarasjer hvor de kan skru på bilcrossbilene sine. Ikke alle har plakater av Ronaldinho på veggen.
Glem heller ikke de kultursosiologiske aspektene. Bilkulturen er en sosial bestanddel blant unge i alle aldre i Norge. Etter et treff på Tyrigrava like utenfor Oslo blir det skrevet på hjemmesidene til det nystartede bilbladet Råner’n at «det ble en koselig kveld med litt kaffe, vafler og juging». Uformell mekking, prating og kaffedrikking i garasjen er en sosial begivenhet som for mange overgår all verdens overarrangerte sammenkomster.
Bilkulturen som sådan er gammel, og helt fra noen smarte fyrer i California begynte å bygge om biler på 1950-tallet, har customisering, tuning og styling vært sengekamerat med bilutviklingen generelt. Med fremstående roller i popkulturens filmer og musikk – for eksempel James Deans Porsche i Rotløs ungdom og Steve McQueens Ford Mustang i Bullitt til Burt Reynolds svarte Trans Am i Smokey & The Bandit og frem til våre dagers The Fast & The Furious-serie går det en rød tråd: bil er mer enn et fremkomstmiddel; den er en kulturell oase i en ellers traurig verden; den er en teknologisk utfordring, et løfte om personlig frihet, et håp om å kunne realisere sin utbrytertrang og eskapistiske tanker.
Bilen er, til tross for norske politikeres overbevisning om det motsatte, altså ikke utelukkende en mekanisk innretning med fire hjul i hvert hjørne. Den er et av navene i vår moderne samfunnsformasjon. Gjennom bilprismen kan vi se klare forbindelser til historiens utvikling; politikk, nasjonalidentitet, økonomi, klassekamp, fremmedgjøring, urbanisering, litteratur, musikk, feminisme og miljøvern. Tenk bare på fenomener som Henry Ford og fordismen, Hitlers Nazi-Tyskland og utviklingen av Folkevogna, Japans industrireising etter annen verdenskrig, drive-in kinoer og Route 66, eller glamouren rundt Monte Carlo-rallyet.
Dette er velkjent for de fleste. NRK-programmet og bilmagasinet Autofils markante programleder Jan Erik Larssen – med tilhørende faste testsjåfør Tommy Rustad – er to ildsjeler som skal ha mye av æren for den oppfriskede debatten rundt fenomenet bil. Autofils bilmesse på Lillestrøm 3.-7. november i 2004 hadde totalt 78 422 personer besøkende, hvorav det på lørdagen 6. november var 25 951 personer innenfor dørene. Det var da det høyeste dagsbesøket i Norges Varemesses historie. I Lars Saabye Christensens klassiske roman Beatles gis det et vakkert eksempel på bilens historiske betydning:
Den første lørdagen i mai tuta det noe drabelig ute i Svolder-gate, måtte minst være Jensenius som prøvde å karre seg over krysset. Jeg fløy til vinduet. Fattern! Det var fattern i en ny bil, en knallrød Saab kom smygende ned Svoldergate som en kjempemarihøne. Jeg spurta ned, fattern krøyp ut, lente seg mot det varme biltaket, hadde kasta jakken og bretta opp skjorta, jøss, for en vår. Så kom muttern flyende, hun falt rundt ham, og slik er det jeg aller helst vil huske mor og far, ved siden av den nye bilen, en knallrød Saab V4, arm i arm, en maidag i 1967.
At bilen er mer enn bare en bil har aldri imidlertid norske politikere forstått, og ser ikke ut til å kunne forstå det heller. Siden norsk bilproduksjon må betegnes som en vits, har bilen aldri kunnet bli en del av den nasjonale identiteten i Norge på samme måte som Chevrolet i USA eller Ferrari i Italia. I stedet er bilen gjort til Belzebub-symbol for en stigmatisert og misforstått gruppe som aldri er blitt tatt på alvor.
I det glitrende essayet «Hvorfor råner ikke kulturradikalere?» skriver Bjørn Hatterud at rånere verken er rasistiske, homofobe, kvinnefiendtlige, miljøskadende og trafikkfarlige – i alle fall ikke mer enn andre. Hva gjelder miljøsynspunktet er rånere neppe verre, som Orre påpekte, enn rike smågutter med høy promille som råkjører i dyre fritidsbåter. Viktigst, ifølge Hatterud, er derimot at subkulturen som rånerne representerer aldri har fått støtte hos kulturradikalerne – de som har påtatt seg ansvaret for å forsvare de marginaliserte gruppene som storsamfunnet ikke godtar.
Hatterud leser årsaken til dette i kulturradikalerens klassereiseromantikk. Den klassereisende «kom seg bort fra hjemstedet, bort fra taperne som ble igjen». Å råne bryter derfor med den nomadiske, klassereisende kulturraddisens idealer; heimstadnostalgi står i kontrast til oppbruddet, til behovet for å reise verden rundt og oppdage sider ved livet man ikke visste fantes. Eller som Hatterud skriver: «Transportmidler skal bare være til hjelp for å komme frem til dette målet. En person som klarer å finne seg selv bak rattet på en bil, som kjører rundt og rundt på hjemstedet, er et usympatisk menneske i kulturradikalerens øyne».
