Samtidens kompleksitet krever en globalisert sosiologi
I ukeavisen Ny Tid ble det nylig avslørt et noe diskutabelt verdensbilde i norske skolebøker anno 2007. Her må sosiologi sies å kunne ha et medansvar. Blant annet, satt ord på av Willy Martinussen i forbindelse med tiårsjubileet til Sosiologisk tidsskrift i 2003, har lite av diskusjonen gått på hvor norsk sosiologi «bør bevege seg med de endrede eksistensbetingelsene vi nå møter». Erkjennelsen av at sosiologi er et verdensbildeformende fag må få konsekvenser når det gjelder å formidle innsikt fra en globalisert verden.
Innen historiefaget finner vi en interessant parallell: Delvis i forbindelse med opprettelsen av Journal of Global History, viet historiestudenttidsskriftet Fortid et helt nummer til å forklare hvorfor historikere må skrive globalhistorie fremfor verdenshistorie. Redaktør Jardar Sørvoll skriver innledningsvis at «Hvis historiefaget begrunnes av sin relevans for mennesker i samtiden, er det åpenbart at også norske historikere – nå midt i ’globaliseringens tidsalder’ – må bidra til å konstruere en global fortid». Bytter vi ut historikere med sosiologer, og fortid med samtid, forblir argumentet nøyaktig det samme.
Arenaene for en slik virkelighetsdreining er mange. I vår deltok jeg på et seminar i regi av «Mangfoldsåret 2008». Som jeg tidligere har nevnt på denne siden skjuler det seg under denne vignetten en programsatsning fra Kultur- og kirkedepartementet (KKD), hvor det overordnede målet er at kulturlivet i Norge fra 2008 i større grad enn i dag skal gjenspeile kulturelt mangfold. Selve seminaret avslørte en bred interesse for og mange sterke meninger om mangfoldsbegrepet.
Likevel, basert på mangfoldsårets stortingsmelding, var det flere saker som burde vært høyere opp på dagsordenen. Lærebøker (det kanskje trausteste, men viktigste læremidlet av alle) i samfunnsfag var en av dem. Slike bøker er utstillinger, ofte museumslignende sådanne, av en nasjons selvbilde. I en tematisk beslektet stortingsmelding står det for eksempel at «Skolen har i oppgave å formidle kulturarv, allmenndannelse, verdier og kunnskap og hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling». Med andre ord: ingen andre sosiale områder så ubegrensede muligheter til å forme oppvoksende slekters verdensbilde som skoleverket. Deriblant sosiologi.
Derimot står det ikke noe sted i mangfoldsårets stortingsmelding om hvilke konsekvenser 2008 skal ha for lærebokforståelsen av en globalisert verden. Dette er oppsiktsvekkende sett i lys av de senere års debatter (nå senest i Historisk tidsskrift) som har svermet rundt forfatterne og journalistene Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds (B&H) «urenhetens trilogi». Dette tre bøker lange argumentet om at samtidens dominerende historieforståelse ikke holder mål inneholder noen ubehagelige kjensgjerninger.
Historien om Norge, som tittelen på en av B&Hs bøker sier det, er eksempelvis «et lite stykke verdenshistorie». I vår nasjonsbyggende iver har vi glemt at Norge ikke har vokst frem av seg selv. Og i motsetning til flere bestselgere i debattsjangeren, eksempelvis Oriana Fallacis misforståtte kjærlighetserklæring til det hun tror er et kulturelt «ubesudlet» Europa, hevder B&H at dagens kulturfenomener er garnnøster av kryssende fortid.
Prosjektet går kort fortalt ut på å bevise at det er kulturell urenhet som er vår historiske naturtilstand, ikke «rene» og «kunstige overbygninger som nasjoner, sivilisasjoner og vilkårlige epokebetegnelser». Denne puslespillstrategien lar ikke alt ligge oppløst hulter til bulter, uten mål og mening. Tvert imot fordeler den definisjonsmakten på en mer demokratisk måte. Et eksempel på slik tenkning kan sette spørsmålstegn ved forfatteren Milan Kunderas påstand om at romanen er en europeisk oppfinnelse som kom med Miguel de Cervantes’ (1547-1616) Don Quijote.
Med B&Hs historieforståelse kan det derimot hevdes at romanen er en sammensatt litterær sjanger uten noe dominerende geografisk opphav, eksempelvis ved å i tillegg henvise til japanske Murasaki Shikibus (978-1031) Genji-Monogatari (Fortellingen om Genji). Boken, som ble ferdigstilt rundt 1015, kan dokumenteres å ha en rekke likhetstrekk med «den europeiske romanen». En slik uren forståelse, hvor tolkningen av romankunsten ikke er enten rent europeisk eller rent kinesisk, er et mer konstruktivt utgangspunkt for å få grep om vår sammenflettede verden.
Herbjørnsrud har fremført denne kritikken for lærere flere ganger, blant annet på et seminar ved Høgskolen i Sør-Trøndelag i vår. Responsen har avslørt en ond sirkel. En innvending Herbjørnsrud ofte fikk høre fra lærere var nemlig at de internasjonale elementene i norgeshistorien ikke stod på pensum. Lærebokforfatterne, på sin side, innrømmet at de av og til presenterte et forenklet verdensbilde, men at det var et krav fra lærernes side – ellers ville de ikke kjøpe bøkene – og at mange lærere gjerne ville ha bøker som samstemte med det de selv lærte på skolen. Samtidig måtte lærebokforfatterne skrive bøker som selger, for det krevde forlagene.
Denne sirkelen må brytes, og sosiologi må være sitt ansvar bevisst. Årsaken er at dersom de mest primære av alle læremidler ikke formidler at det er normalt med et globalisert Norge, både i form av positive og negative konsekvenser, vil vi møte store problemer når realitetene om hvordan verden er sammenvevd for alvor gjør seg gjeldende. Dersom forestillingene om verden blir sementert av kart som er latterlig avvikende fra terrenget – for eksempel gjennom bruken av kart i norske klasserom der Norden fremvises som større enn India – reproduseres vrangbilder for en oppvoksende generasjon.
Nødvendigheten vokser ettersom de neppe vil føle mindre av globaliseringen på kroppen etter hvert som de blir eldre.
