Man trenger ikke være Einstein for å forstå at lager man smal film, kan man ikke forvente et bredt publikum
De siste dagene har det gått en debatt om intelligensnivået på det norske kinopublikummet. Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen (heretter LDKJ) er sur og bitter på det norske folk ettersom spillefilmdebuten hans «5 løgner» bare er sett av 15 000 mennesker. I et intervju med NRK P2s «Kulturnytt» hevdet han nylig at nordmenn bare er en gjeng med udannede bønder, mens han til Dagbladet la til at «Det norske folk får kjøpe frossenpizzaen sin, stemme Ap og FrP og steike i sitt eget fett og åndelige tomhet».
Nå har ikke jeg sett denne «5 løgner», men etter omtalen å dømme virker det som om besøkstallene bekrefter en kultursosiologisk selvfølgelighet: smal film trekker færre mennesker enn bred film, simpelthen fordi appelleringsgrunnlaget er mindre. Grå biler selger bedre enn skrikrosa biler. McDonald's har et større marked enn lokale smalahovudkokker. Samtidig kan det tenkes at filmskaper LDKJ har vel høye tanker om seg selv. Det er greit å være pretensiøs, høyborgerlig, intellektuell og alt det der, men er det noe Van Gogh og andre misforståtte genier har lært oss, er at enhver kunstner gjør lurt i å i det minste forsøke å kjenne sin besøkelsestid.
Et annet aspekt er det emosjonelle. Selv om Eirik Alver i Dagbladet hevder at årsaken til besøkssvikten er at nordmenn er altfor rasjonelle, bevist ved at de er sære med hva de bruker pengene sine på (og der stiller rare, norske kunstfilmer til sedvanlig blodpris ganske langt bak i toget), tror jeg det er omvendt. Film er, som jeg har skrevet før, en opplevelse først og fremst for hjertet, ikke for hjernen. Den appellerer i første rekke til sansene, deretter intellektet. Det er derfor romantiske komedier, og i enda større grad blodsprutende actionfilmer, selger som hakka møkk over hele verden.
Det viktigste er likevel dette: Kulturredaktør i Dagsavisen, Mode Steinkjer, synes besøkstallene til «5 løgner» er mer av et symptom på sykdomstegnene i den smale filmens vilkår i Norge. Det er mulig han har rett, men han overser det vesentligste signalet fra LDKJ: Merk hvordan LDKJ, som åpenbart anser seg selv som en kvalitativt orientert og åndelig kunstner, markerer sin misnøye med å vise til svake besøkstall. Hadde han vært logisk i sin tankerekke, ville tilbakemeldingen fra de som faktisk har sett filmen vært viktigere enn hvor mange som kjøpte billetter.
Kulturparadoks, anyone?
