Her om dagen fant jeg igjen en bok om økonomisk globalisering flere burde lese – ikke minst de som tror at kapitalisme er ett fenomen.
«Nyliberalisme» har blitt et språklig kjæledyr for de som anser økonomisk globalisering for å være synonymt med en aggressiv og USA-dominert markedsliberalisme. Dette er tydelig blant annet i debatten om WTO-forhandlingene. Men økonomisk globalisering handler ikke om å være for eller imot nyliberalisme, USA eller Kina. Det handler om ringvirkningene fra måten den globale økonomien organiseres på. «Diktatorkapitalismen», som skiller handel fra alt som knytter seg til den – mennesker, kulturer og produksjonsforhold – undergraver demokratiske prinsipper uavhengig av nasjonalitet. Denne kommer man ikke til livs ved å skyte på et luftslott.
Frihandel og USA-dominert kapitalisme er ikke synonymer. USA har et sterkt importvern og bryter dermed med den klassiske frimarkedstesen. Verdenshandelen er også en dårlig representant for kritikere av frimarkedstesen, siden mye av den foregår regionalt mellom avtalefestede partnere, og ikke på et åpent og fritt marked. EU, USA og Japan har gjennom 1990-tallet stått for 65 til 75 % av all produksjon, handel og investeringer. På slutten av 1980-tallet var det dessuten japanerne som stod i spissen for den økonomiske globaliseringsiveren. (Sosiologen Roland Robertson utfordret for en tid tilbake alle til å lese Harvard Business Review i årene 1985-90 for å bekrefte dette.)
Dessuten er det viktig å påpeke at selv om de økonomiske nettverkene har global rekkevidde, betyr ikke det at de praktiseres likt overalt. I boken Varieties of Capitalism fra 2001, redigert av Peter Hall og David Soskice, bekreftes det dype makroøkonomiske skiller mellom for eksempel USA, Tyskland, Japan og Frankrike. Dette gjelder også østeuropeiske land, f.eks. Ungarn, Polen og Slovenia, samtidig som søramerikanske økonomier – Brasil, Venezuela, Argentina – også er institusjonelt høyst ulike.
Tenk dessuten på forskjellene mellom India, Saudi-Arabia og Nigeria. Og tenk på Kinas overgang til en «sosialistisk markedsøkonomi», som har foregått med bruk av redskaper som ligger langt fra den liberale versjonen av kapitalisme som fanebæres av USA. Blant annet ligger Kinas økonomiske vekstkjerne i en sterk kapitalkontroll. Det er heller ikke noe problem å finne argumenter for at det som kalles «de fire tigere» – Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong – ikke nødvendigvis har så mye til felles som man skulle tro.
Enda større forskjeller finner vi dersom vi går mer lokalt til verks. Den amerikanske kapitalisten og eventyreren Jim Rogers reiste i perioden 1999-2002 jorden rundt med bil, hvor han tilbakela 245 000 km gjennom fem verdensdeler og 116 land. I løpet av turen, dokumentert i boken Adventure Capitalist fra 2003, undersøkte Rogers investeringsmulighetene i de ulike landene og hvordan det gikk med investeringene han allerede hadde gjort på tidligere reiser.
Enorme forskjeller kom til syne. Ikke bare hadde mange investorer, statlige instanser og økonomiske organer et slapt forhold til forretningsetikk, skatteregler og bankvesen, men i tillegg var det lite som minnet om den villmannskapitalismen som ifølge nyliberalismekritikerne hjemsøker kloden. Tvert imot; omtrent overalt hvor Rogers reiste måtte han lære seg nye systemer og konfrontere personlige nettverk, nepotisme og lokalpolitiske økonomier. Dessuten tilkom en rekke av hva antropologer kaller «basarøkonomier», hvor gjenstander og tjenester ikke bare ble handlet med gjennom formelle systemer, men i tillegg var utstyrt med ulike personlige eller kulturelle verdier.
