Hva skjer når sinne overgår til raseri med dødelig utfall?
De senere årene har såkalt lykkeforskning vært i skuddet. Blant annet har den britiske økonomiprofessoren Richard Layard med boka Happiness – Lessons from a New Science fått mye oppmerksomhet – også blant norske politikere. Selv om vi er blitt rike, har mer mat, klær, biler og ferier, bedre arbeidsplasser og bedre helse enn før, så hevder Layard gjennom sine undersøkelser at vi i Vesten ikke er blitt mer lykkelige enn folk var for 50 år siden.
Det noen imidlertid burde forsket mer på, var raseri. Årsaken burde være åpenbar. Det er mer vold og fare i raseri enn i lykke. Dessuten kan mangel på lykke, i alle fall fra et logisk resonnement, være en kilde til frustrasjon, sinne og til slutt raseri. I mai i år skrev medieviter Lars Audun Bråten en høyst interessant artikkel i Dagbladet om ettertankene rundt Cho Seung-Huis massedrap på 32 studenter og ansatte ved Virginia Tech 16. april 2007.
Bråten går i rette med blant andre Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøgskolen og Universitetet i Oslo, og hevder at kulturbaserte forklaringer som dreier i retning hat, hevntanker og sosiopatiske tendenser – som følge av mobbing og sosial utestenging – ikke er tilstrekkelige. For å forstå slike massakrer må vi se nærmere på det psykologiske uttrykket katatymi. Bråten beskriver begrepet som «en sinnstilstand som oppstår når en person utvikler en idé som vedkommende føler må få utløp gjennom en voldelig handling».
Dernest utvikler personen «en plan for volden; en plan som bygges opp til en uimotståelig drift i kombinasjon med vrangforestillingens svartsyn og den symbolikken vedkommende tillegger voldshandlingen». Til slutt, idet planen skal fullføres, utvikler disse trekkene seg ifølge Bråten videre «som en selvmordsaksjon, fordi gjerningsmannen beskytter sin egen personlighet ved å la sitt eget liv kulminere ved handlingen».
Dessverre er denne lidelsen lite omtalt i forbindelse med skolemassakrer. En link til fenomenet gis imidlertid av rapperen Ill Bill. I låten «The Anatomy of a School Shooting» hevder Bråten at refrenget sier mer «om disse tragedienes natur enn samtlige offentlige stemmer har gjort i kjølvannet av Cho Seung-Huis sanseløse massemord». Med en tekst formet som Eric Harris (en av de to som stod bak Columbine-massakren) fiktive selvmordsbrev, gis vi forklaringen i et hip-hop-skall:
«My name is Eric Harris/I was forever harassed, an outcast/You fuck with us, but now me and Dylan is pulling out gats/I’ve been wanting to murder people/Suicide is played out: If you’re gonna die, take people with you/We’ve been planning this before the kids at Jonesboro did it/And I wanted the world to know why people die when WE did it/I even killed myself, but don’t feel sorry for me/Feel sorry for your seeds as we spread a disease/Another bloodbath coming soon to a school near you».
I ettertid, også på grunn av TV2-dokumentaren «Reflektor: Tragedien ved Virginia Tech», hvor amerikanske myndigheter fremdeles ikke ser ut til å ha forstått voldsfascinasjonen og det psykologiske omfanget av massemordenes popkulturelle udødelighet, er det grunn til å ta Ill Bills tanker på alvor. Det er naturligvis ikke hele forklaringen, men kan være en av de manglende bitene.
