En romans kvalitet avgjøres ikke bare av andre forfattere, men også av dens lesere.
Nylig ble Dag Solstads Genanse og verdighet kåret til 1990-tallets beste roman i hele verden, intet mindre. Riktignok av en norsk jury, i forbindelse med et arrangement i regi av De norske Bokklubbene, men likevel. I kamp med blant andre Don DeLillos Underverden og J.M. Coetzees Vanære steg Solstad til værs og mottok prisen av en smørblid kulturminister på Litteraturens hus. Solstad kommenterte tildelingen slik: «Man kan si mye om slike kåringer, men akkurat i dag er jeg for».
Skift spalte. For ikke lenge siden skrev Jonny Halberg et usedvanlig surt angrep på blant andre Anne B. Ragde, og tilføyde at såkalte «mellomromaner» bare var salgsmaskiner for forlagene. Erlend Loe, på sin side, uttalte at han ville være fornøyd dersom han hadde skrevet noen gode mellombøker. Halberg mente dagens litteratur var motstandsløs og hvor teksten «er en overflate som ikke skjuler noe mer enn det sagte». Halberg ble dessuten foregått av litteraturkritiker Kjell Ivar Skjerdingstad, som dristet seg til å hevde at «i en roman er en tur ned i fjæra alltid noe mer enn en tur ned i fjæra».
Hva har disse to hendelsene med hverandre å gjøre? Ikke annet enn at romankunsten av den dominerende majoritet i litteratur-Norge til stadighet antas å være én kunstform, uten tillatelse til variasjoner, krumspring, nytenkning og alternative fortellerteknikker – bortsett fra når det gjelder Dag Solstad, da. Er det fordi Solstad er rar på håret, bor i Berlin og skriver bøker hvor det på forhånd er annonsert minst tre dobbeltbunner i hver setning? Eller er det fordi «kvalitet» ifølge noen har blitt et skjellsord, og et demokratisert kulturbegrep ifølge andre?
Vel. Sannsynligvis noe midt i mellom, med en dose semantisk tilbehør. Solstad skriver jo i essayet «Tingene og verden» fra 1967 at en kaffekjele bare er en kaffekjele, mens Elias Ruklas kamp mot paraplyen i Genanse og verdighet er like symbolmettet som et hvilket som helst maleri av Edward Hopper. Kultursosiologisk sett er definisjonen på kvalitet vanligvis en posisjoneringskamp i et kulturelt hierarki, gjerne på egne vegne. Det er imidlertid også andre refleksjoner som er verdt å merke seg. For meg personlig varierer en romans kvalitet med hva jeg får ut av den; være seg emosjonelt eller intellektuelt. Forfatterens intensjoner er mindre viktige.
En dyptloddende og krevende roman som Korrigeringer av Jonathan Franzen ga meg like mye litterær glede som den utskjelte og elskede «page-turneren» Da Vinci-koden av Dan Brown. Men det er ikke fordi jeg har et relativistisk kvalitetsbegrep eller har en krakilsk motforestilling mot å la «elitister» bestemme hva kvalitet skal innebære. Årsaken er simpelthen litt fleksibilitet når det gjelder kvalitetsbegrepet; jeg forventer ikke kompleks dialog og eksistensielt drama når jeg ser Die Hard 4.0, på samme måte som jeg ikke forventer tre tonn eksplosiver og punchlines som «yippi-ka-yey motherfucker» i Breaking the Waves. På samme måte hadde jeg andre forventninger til Franzen enn til Brown.
Denne lille betraktningen ser ut til å være fraværende i debatten om litteratur-Norges kvalitetsnivå. Ikke desto mindre kan det være på tide å se nærmere på den.
