Når det gjelder betydningsløs 80-tallspop bør vi snart kunne tillate oss å omtale den i meningsfull forstand.
1980-tallet omtales som tiåret Gud egentlig ønsket å starte Homsepatruljen. Et blikk på Soft Cells skrekkelig forvirra video til «Tainted Love» kan støtte enhver konspirasjonsteori om utenomjordiske vesener. Og har det noen gang eksistert en mer feminin mannestemme enn F.R. Davids «Words»? Men musikalsk sett – de altfor hvite klærne, stripene i håret, den mannlige badingen i sminke og en frisyrestil som krevde et budsjett på størrelse med Ghanas BNP til tross – har jeg lenge villet ta decenniet i forsvar. Bare lytt til The Cars’ «Drive». Er ikke det en av tidenes beste tirsdag-i-regn-låter, smektende på iPoden mens man dunker gjennom et grått Oslo i en nedtagget t-banevogn?
Eller kanskje svaret ligger et helt annet sted? I begynnelsen av 2007 skrev vitenskapsjournalist Shankar Vedantham i Washington Post en interessant artikkel om nevrofysiologiens svar på hva musikk gjør med mennesket. «Music hooks deep into emotions and memories in ways that words do not», skriver Vedantham, og siterer forsker
Finnes det så noen rasjonelle grunner for å forsvare 80-tallet musikalsk? Vel. Egentlig ikke. Ordet «California» dukker for eksempel opp i hodet mitt når disse sangene møter øregangene mine. Rettere sagt; å kjøre bil i California, gjerne langs Highway 1, også kalt Pacific Coast Highway, skulder mot skulder mot solnedgangen i Stillehavet, i en cabriolet; å sveipe innom byene mellom San Francisco og Los Angeles, under åpen nattehimmel, bare opplyst av noen stjerner og lett fresende neonlys, en slik natt som aldri tar slutt. Jo da, one-hit-wonders har lange liv av en grunn. Akkurat hvorfor vet jeg ikke. Men jeg tror Dalai Lama har et poeng: What is, is.
Også i tilfellet med Ricchi e Poveris «Sera Perche Ti Amo» («Fordi jeg elsker deg»). Fra et eller annet sted i min barndom ble det forleden dag vekket gamle minner av denne obskure og lett fjollete, men melodiøse italopop-ABBA-light-lieder-hiten som den dag i dag er populær – selv om den ikke synges på EFL (English as a Foreign Language). På YouTube er et aldri så lite musikkbibliotek med Ricchi e Poveri, hvor jeg kan se frontsangerinne Angela Brambati og de andre spille live på Rai Uno i 1981: Fortryllende blide, og med alle de vakre italienske vokaler i refrenget:
E vola vola si sa
sempre più in alto si va
e vola vola con me
il mondo e matto perché
e se l'amore non c'è
basta una sola canzone
per far confusione
fuori e dentro di te…
Med noen tastetrykk finner jeg et nytt klipp, denne gangen fra Moskva, i 2003. Samme sang, samme band, samme vakre italienske vokaler i ordene, samme blide smil. Spiller ingen rolle om jeg forstår bare en tiendedel av teksten; det er et musikalsk bevis på at 1980-tallet ikke var forgjeves. Bevares, det finnes nok av bevis utenom italiensk gladpop på nettopp dét. En rasende kort oppramsning av verneverdig popmusikk burde inkludere Genesis, Queen, Michael Jackson, The Smiths, og Elton John, bare for å nevne noen.
Likevel spiller det egentlig ingen rolle om sangene fra det glade 80-tall er sprø døgnfluer eller globale fellesminner; det var noe med det melankolske lydbildet, den evig tilbakevendende saksofonsoloen (eventuelt keyboardsoloen), den skjøre miksen av lett pop, gladtriste melodier og en eksistensiell visshet om at dette ikke kunne vare for evig, akkurat som slutten på en av livets bedre somre; noe var det i alle fall.
I alle fall ifølge hjerneaktiviteten min.
