Aldri har jeg blitt så glad over å se en rotte utfolde seg blant grytene.
I går var jeg på kino for å se den nye Pixar-filmen Ratatouille. Du verden, for en overraskelse! Skepsisen fra den nærmest gladkristne omtalen filmen hadde fått på forhånd ble forvandlet til to timers barnslig glede. Kreativiteten, varmen, de underliggende budskapene og den fantastiske animasjonen formelig fylte meg med minner om Paris, god mat og vin, og verdien av å ha noen å stole på. Legg til herlig musikk (takk og pris at sang-og-dansenumrene glimrer med sitt fravær) og at menneskene har en utseendemessig eventyrvri, så er det bare popcornet som mangler.
Filmens handling er relativt enkel: Den matlagingsfikserte og usedvanlig hyggelige rotta Remy havner i trøbbel og blir skylt ut i kloakken. På underlig vis dukker han opp igjen i Paris, rett ved restauranten til sin kulinariske helt, den nylig avdøde mesterkokken Auguste Gusteau. Hans demokratiske motto er at «alle kan lage mat», noe som slett ikke faller i god jord hos hans fiender. Godt hjulpet av Gusteaus spøkelse (!) lister Remy seg inn på kjøkkenet.
På kjøkkenet til den nå lett forfalne restauranten hersker en fjomp av en sjefskokk, og befolkes generelt av andre mer eller mindre obskure, men stort sett vennlige typer. Anti-helten Alfredo Linguini er en klønete og sjenert unggutt som plutselig dukker opp i restauranten med et brev som sier at han er Gusteaus sønn. Selv vet han ikke det (selvsagt), sjefskokken gidder naturligvis ikke lese det med en gang, og dette blir derfor noe som kaster spenning over resten av handlingen.
Sammen utvikler Remy og Linguini et skikkelig kompisforhold, alene som de er i Paris’ nådeløse kokkeverden. Gjennom felles talenter, om vi kan si det slik, slår de seg frem, får stjerner både her og der, og Linguini utvikler et godt øye til sin erkefranske kokkekollega Collette. Den store styrkeprøven kommer når matkritikeren Anton Ego (som ligner mer på Grev Dracula enn noe annet) annonserer sin gjenkomst. Ego var nemlig den som startet nedturen da han fratok restauranten en stjerne.
Underveis kretser filmen omkring en rekke beundringsverdige idealer, som i vår postmoderne, lett apokalyptiske samtid glemmes eller anses som gammeldagse. Jeg tok meg flere ganger i å savne dem som en motvekt til dagens brautende egosamfunn:
- Familien er viktig; stiller du opp for dem, stiller de opp for deg
- Vær deg sjøl, det er alt du kan være, og det er ingen motsetning mot å være lojal mot sitt kall og sin familie
- Ikke døm automatisk de som ikke er som deg, det kan hende de overrasker deg
- Alle kommer fra et sted, ergo er hjemstedet viktig
- Mat er ikke bare ingredienser, men også assosiasjoner; det enkle er med andre ord ofte det beste
Alle disse idealene får sitt utløp i Egos annonserte besøk. For hva får han servert? Jo, ratatouille – rat-a-too-ee – of course? Alle i restauranten gir seg ende over på grunn av dette valget, men sammen med sin rotteklan lager Remy den beste ratatouillen som noensinne er blitt servert; det vil si, bortsett fra den som den nå kyniske og usympatiske Ego fikk av sin mor da han var liten.
I sin spalte, som leses opp på slutten av filmen, skriver Ego så vakkert, så vakkert, om hvordan alle disse erkjennelsene fikk utløp gjennom smaken av en enkel grønnsaksrett. Foruten å refse kritikere for å være for raske til å hakke på ting, og dessuten vise liten respekt for de som faktisk tør å stikke frem snuten, er de lykkelige assosiasjonene til den enkle bonderetten ratatouille, laget av en omsorgsfull mor, ti ganger sterkere enn all verdens matsnobberi, fordommer og sementerte meninger som ikke lenger har røtter i virkeligheten.
