Like barn leker kanskje best, men de skaper forferdelig lite.
I en faksimile fra VG skriver Dagens Næringsliv at norske rikinger er lei av den norske skolen. De, det vil si folk som Stein Erik Hagen og Jan Petter Sissener, mener at den norske skolen er en evig kosetime, uten krav til disiplin, innsats og ferdigheter. (Legg til at mange skoler til og med mangler lærebøker!) Derfor velger de, som mange andre rikinger, å sende barna sine utenlands. Kunnskapsløftet er ifølge herrer en vits.
Rikingenes løsning på problemet er muligens uoppnåelig for de fleste – de som ikke har råd til å sende barna sine på dyre kostskoler eller Harvard når den tid kommer – men problemet er der like fullt. Man kan si mye både om norske rikinger og norsk skole, men her har de faktisk et poeng. Det virker som den norske grunnskolens enorme fokus på likhet og «alle skal med»-logikk gjør at talentutviklingen stagnerer. Paradoksalt nok kan det se ut som om Kunnskapsløftets prioriteringer om individbasert læring undergraves av den kollektivistiske ideologien som ligger i bunnen for skolepolitikken.
Den rødgrønne regjeringen ønsker å motarbeide tendensene til et forskjellssamfunn. Men forskjeller er noe alle samfunn må leve med. Økonomiprofessor Richard Florida skriver i boken The Creative Class at det er lite som forener mennesker som ønsker å strekke sine evner utover det vanlige, bortsett fra at det er de som skaper endringer i samfunnet. Gründervirksomhet, malerkunst eller politisk nytenkning – det spiller ingen rolle. Så i stedet for å gi likhetstankegangen kunstig åndedrett gjennom utdanningspolitiske vedtak, er det på tide å gi rom for at mennesker er forskjellige.
