Vanskeligere etter 9/11, men på mange måter lettere enn i Europa.
Norsk integreringspolitikk er tilsynelatende i et evig stressforhold når det gjelder muslimer. Til tider kan det virke som om deres blotte tilstedeværelse er det eneste som gjør at integreringen sliter med voksesmerter. Variabelt dokumenterte beskyldinger om at de ikke tar tilstrekkelig avstand fra islamistiske fanatikere, kombinert med en kulturell skepsis til praksiser angivelig forbundet med de mørkere delene av islam (i stedet for kultur, slik mange hevder), gjør at debatten fort sklir ut i en pøl av usakligheter og personangrep. Få norske debatter er like preget av hete følelser som norsk innvandringsdebatt.
Andre forsøker å innta det nærmest motsatte perspektivet. I et foredrag på Civita foreslo den liberale engelske økonomen Phillippe Legrain, som nylig har gitt ut boken Immigrants: Your Country Needs Them, at Europa burde vende innvandringspolitikken i amerikansk retning. Linsen Legrain ser utfordringen igjennom er økonomisk. Dersom økt immigrasjon truer velferdsstatens ordninger, er løsningen ifølge Legrain å kutte i velferdsgodene. Resultatet vil bli en mer «sink-or-swim»-orientert politikk, hvor forskjellene vil øke, men isolert sett sørge for at det ikke ville lønne seg å forbli trygdet. Over tid er de økonomiske fordelene ubetinget positive, det samme er fruktene av kulturelt mangfold som han skriver litt om her. Kulturkonservative røster ser Legrain ut til å gi en lang marsj i; for ham er det kun reaksjonære nasjonalister som ikke ser fordelene med åpne grensene.
Det er ingen selvfølge at for eksempel muslimer, av alle kulturelle støpninger og nasjonaliteter, vil klare seg bedre under et amerikanskinspirert innvandringsregime. Da de likevel ser ut til å klare seg bedre i USA enn i Europa, er dette en kombinasjon av mange faktorer. USA, til tross for sin raseskillehistorie og mange etniske enklaver, har ikke den samme frykten for et multietnisk samfunn som Europa. Til gjengjeld har de langt strengere krav til sine nye borgere. Muslimer, på sin side, trives ifølge en nylig foretatt undersøkelse av Pew Research Center med det amerikanske samfunnets meritokratiske grunnholdning. Selv om tiden etter «9/11» har medført en del negativ oppmerksomhet, trives de fleste muslimer som er intervjuet (hvorav 65 % er utenlandskfødte) utmerket i USA. Og skal vi tro bøker som Frank Bean og Gillian Stevens’ America’s Newcomers and the Dynamics of Diversity, er en flerkulturell amerikanskhet såpass innkorporert i det amerikanske samfunnet at det ikke trues på noen måte av kulturell miksing.
At USA har en mer avslappet holdning til flerkulturalitet bevises blant annet, slik Najmedh Mohammadkhani skriver i Ny Tid, av at president Bush nylig var vert for en iftarmiddag i Det hvite hus under den muslimske feiringen av ramadan – som er en markering av at Muhammed fikk Koranen i en åpenbaring. Denne feiringen har vært en tradisjon siden 2001, og i sin tale i 2007 fremholdt han ifølge Mohammadkhani «den islamske kulturen og de erfaringene USA og muslimene har til felles, som å forsvare muslimene i Bosnia og Kosovo, forsvaret av Kuwait etter Saddam Husseins invasjon, hjelpen til det afghanske folk, motstanden mot folkemordet i Sudan, støtten til det libanesiske folket under opprøret i 2005, hjelpen til ofrene etter jordskjelvene i Iran og Pakistan og til oppbyggingen av et palestinsk demokrati».
Glem heller ikke at det i Høyesterettsbygningen i Washington D.C. finnes en statue av profeten Muhammed, beæret som en av menneskehetens fremste lovmakere, i selskap med blant andre Hammurabi, Moses og Confucius. Mon tro hva reaksjonene hadde blitt om en slik statueklynge hadde blitt reist i Norge.
