Sosiologen Dag Østerberg skal angivelig ha sagt at dersom hans mål i livet var å forandre noe, ville han heller blitt Ole Paus enn Dag Østerberg. Hva sier det om fagets formidlingsrykte?
I 2007 delte Norsk sosiologforening for første gang ut sin egen formidlingspris. Den gikk ikke til en sosiolog (ingen overraskelse), men til Magnus Marsdal for Frp-koden (for så vidt heller ingen overraskelse). Marsdal reagerte med å uttale til Klassekampen at det var «veldig positivt at jeg som journalist blir tatt på alvor, og at fagmiljøet utviser både raushet og interesse».
Sant nok. Samtidig er det et tankekors at juryen ikke fant én eneste sosiolog som kunne skilte med liknende formidlingsevner. Riktignok peker de på at Frp-koden er en «solid anvendelse av sosiologiske perspektiver til å forstå et av vårt samfunns store spørsmål». Men utvanner ikke et slikt vidsyn sosiologifagets egenart? Eller er det nødvendig å løfte blikket fra strenge fagdefinisjoner og heller møte samtidens kompleksitet med et åpent sinn? Er det ikke bare et pluss at sosiologiske perspektiver gis oppmerksomhet?
Selv om jeg skulle ønske det fantes flere rendyrkede sosiologer med formidlingsevner utover det vanlige, tror jeg på det siste. Jeg har tidligere på denne siden skrevet om Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, som definitivt kunne vært skrevet av en sosiolog, og som jeg tror har gitt sosiologien et slags boost – selv om jeg ikke kan vise til noen dokumentasjon. Likevel skulle jeg ønske flere sosiologer tok sitt populærvitenskapelige ansvar mer seriøst. Komikeren Dave Barry hevder at siden sosiologi ønsker å bli tatt på alvor som et vitenskapelig fag, bruker de mesteparten av tiden sin på å oversette enkle observasjoner til fremmedordfylt akademikerprosa. «Hvis du planlegger å fortsette med sosiologi», hevder Barry, «så må du lære deg å gjøre det samme».
Som eksempel trekker han frem barn som faller, slår seg, og begynner å gråte. I stedet for å skrive at «barna falt og slo seg – blandingen av smerte og frykt gjør at de gråter», må du formulere det slik: «Methodological observation of the sociometrical behavior tendencies of prematurated isolates indicates that a casual relationship exists between groundward tropism and lachrimatory, or ’crying’, behavior forms». Klarer du å tråkle deg gjennom 50-60 sider med dette, avslutter Barry, så vil du med all sannsynlighet få et sjenerøst forskningsstipend.
Fra spøk til alvor. Det er mulig at dagens sosiologer, på grunn av Kvantitetsreformens byråkratiske flodbølge av rapporteringskrav og skjemavelde, simpelthen ikke har tid til å streve frem drømmen om å skrive kioskveltere. Sosiologen Pål Strandbakken kommenterte i et essay problemstillingen slik: «Du klarer vanligvis ikke å både levere rapport, paper til den fjerde Bratislava-konferansen om ’Assessing the effects of public projects’, forelese for ansatte i kommunal sektor, delta i avisdebatter og å levere artikkel til Theory, Culture & Society». Imidlertid gir dette rom for nye krefter, som garantert har meninger om mangt – bare de slipper til. Paradokset hvor unge sosiologer anklages for å være uengasjerte i sitt eget fag, samtidig som de opplever at ingen gidder å høre etter når de først har noe å si, må opphøre umiddelbart. Vi har mye på hjertet.
Personlig tror jeg på den amerikanske sosiologen Alan Wolfe når han i boken An Intellectual in Public hevder at det er ulike former for populærvitenskap – og ikke vitenskapelige rapporter, monografier o.l. – som er akademias kjernebidrag til selveste demokratiet.
