Hvorfor har rally blitt Norges nye folkesport? Svar: Et brødrepar fra Spydeberg.
«FØKKING HELL! This car was more out on the road or in the road!», ropte Henning Solberg til den offisielle WRC-radioen etter siste etappen på Rally Norway i 2007, da han oppdaget at han hadde dengt lillebror med 16,5 sekunder og snappet tredjeplassen på hjemmebane. På typisk Solberg-engelsk (it’s not only only, you know) sang han ut akkurat det han følte DER og DA, uten hensyn til WRC-reporter Colin Clark som fortvilet forsøkte å beklage språkbruken. Gledesscenenes spontanitet fra den sympatiske storebror Solberg fikk blant andre Dagbladets Trude Ringheim, en ellers nøktern journalist, til å skrive:
Igjen så vi at Solberg-brødrene fra Spydeberg er unike. Ingen viser så mye glede, bannskap og tårer når de vinner. Og sånn skal det være: Skrik det ut! Slå dere på brystet, kjære vinnere. Sprut sjampis. Ta’n helt ut. Hva er vitsen med å vinne hvis man bare skal stå der og mumle og unne seg en ekstra Farris?
Jeg forstår Ringheim godt. Verden er et stort sted, og blir man verdensmester, bør man kunne vise litt av hvor stolt og glad man er. Den samme Ringheim skriver innsiktsfullt om norske idrettshelter generelt: «Det blir som med Lotto-vinnerne. Vinnerne reiser ikke på ferie til Brasil eller Las Vegas, kjøper sportsbil eller inviterer til skikkelig ball. De betaler ned huslånet og bygger ny garasje. Litt sånn er norske idrettsutøvere». Det er ikke vanskelig å være enig. Så beklager Carew, Bjørndalen og dere andre, dere er sabla flotte idrettsutøvere, men resepten på folkeheltstatus skaffes ikke gjennom å være den kjipeste gutten i klassen.
Andre boller er det med «Sirkus Solberg», som hun kaller det. Energien til Solberg-gutta Henning og Petter har vært en sentral drivkraft bak fremveksten av rallysportens sosiologi, ikke bare i Norge, men i hele verden. For en sport som ikke er bortskjemt med utadvendte spilloppmakere og følelsesvulkaner, betyr slike profiler enormt mye for interessen og sportens rykte. Væremåten, språkbruken, utseende, klesstil, og ikke minst det gode forholdet til sine nærmeste er noe som gir Solberg-gutta gjenklang blant folk flest, for å bruke et forslitt uttrykk.
I kontrast til ren idoldyrking, for eksempel av filmstjerner, er Solberg-brødrene og deres forhold til sine tilhengere langt mer inkluderende og likeføtt. Henning reiser for eksempel land og strand rundt for sin hovedsponsor Expert og møter fansen der de bor. Folkeligheten er dessuten langt fra noe PR-triks utklekket av en eller annen glattsleiket consultant. Den er uforfalsket, ekte, og tvers igjennom seriøs.
Avstanden mellom Solberg-brødrene og resten av rallyfolket, sosiologisk sett, er med andre ord særdeles liten. At de – nåja, i alle fall Petter – tjener langt mer enn den jevne rallyfantast, spiller heller ingen rolle. Skillelinjene – eller rettere sagt det som forener oss – er kulturelle, og i mindre grad økonomiske. Hadde Solberg-gutta vært stereotypiske vestkantsosser fra Bærum og fått alt servert, ville interessen og entusiasmen fra det alle lag av folket neppe vært såpass stor. I idrettens verden bør man helst komme fra arbeiderklassen og ikke få noe gratis. Veien til suksess er i mange henseende viktigere enn selve suksessen. Askeladden-tanken strekker seg fra slumstrøkene i Rio til haka-dansende hardhauser fra New Zealand til dårlig oppvarmede garasjer i Spydeberg.
Desto større er også applausen – og sympatien – for de som lykkes.
