Ja, muligens, men ikke nødvendigvis den vi allerede har.
Artig, artig. Etter statsministerfrue Schuleruds utspill – ironisk eller ikke – om hvilke stoler (Arne Jacobsen vs. Ekornes) som symboliserer god smak, begynte innspillene om kulturelitismens levekår å blusse opp igjen. Forrige gang var det som kjent kulturviter Karl Fredrik Tangen og Dagbladet som dro i gang kampen mellom det reale Folket og den fæle Eliten. Denne gangen er det redaktør i Dagbladet, John Olav Egeland, som hevder at «landet slår sprekker».
Årsaken, ifølge Egeland, er en «kulturell maktforskyvning i retning av urbane verdier. Den godt utdannede, urbane middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og som skaper motstand». Rovdyrsaker, innvandringspolitikk og den enerverende levedyktige forskjellen mellom høykultur (opera og Solstad) og lavkultur (D.D.E. og Ragde). En rekke debattinnlegg fulgte, blant annet et frådende tilsvar fra forfatteren Knut Faldbakken, som mente at det var «skuffende å se at den ’progressive’ avisen Dagbladet slutter seg til det kulturfiendtlige hylekoret som vi ellers forbinder med utgytelser fra Frp-hold».
I all denne viraken stusser jeg over tre ting. For det første kan forholdet mellom kultureliten og folk flest være en skinndebatt. Kristian Mjåland, redaksjonsmedlem i det utmerkede tidsskriftet Replikk, henviser til sosiologen Ove Skarpenes som har utført dybdeintervjuer med over hundre medlemmer av den øvre norske middelklassen. Skarpenes fant at de slett ikke er opptatt av finkultur og intellektuell dannelse. De er tvert i mot opptatt av folkelige kulturuttrykk, som P4 og Åge Aleksandersen.
For det andre er fremstillingen av kultureliten et spørsmål om makt, rettere sagt definisjonsmakt og agendasettermakt. Det første er et spørsmål om hvem som har lov til å skrive, det andre om hva som skal være tema for dagen. VG utropte jo nylig sin egen sjefsredaktør, Bernt Olufsen, til en av Norges mektigste personer. Jeg tror mye av kulturelitedebatten kunne fislet bort dersom definisjonsmakten hadde tatt et lite oppgjør med seg selv. Ta for eksempel kjendisoppropet mot krigen i Afghanistan. Naturligvis skal kjendiser, som alle andre, få ha sin mening om norske soldater i krig. Men de får uforskammet mye spalteplass i forhold til eksempelvis seniorforsker ved PRIO og Afghanistan-ekspert Kristian Berg Harpviken.
For det tredje, og kanskje mest åpenbare: hva er en elite? I mine øyne er en elite en gruppe mennesker som av ulike grunner har gjort seg fortjent til å være inspiratorer og kreatører fra kulturlivet folk ser opp til. Tilsvarer Faldbakkens idé om elite den samling mennesker i kulturlivet som gjerne fremheves som eliten? For min egen del er den såkalte eliten vel så mye et utslag av kjendiseri. Jeg kjøper Faldbakkens poeng om at noen kulturuttrykk faktisk er kvalitativt bedre enn andre (og at den som ikke innser det har noe å lære). Bruce Springsteen er en bedre artist enn Idol-Ali.
Samtidig spørs det hvem som feller de kulturelle smaksdommene. Rock’n roll-dealer og rabagast Egon Holstad skriver at han er «møkk lei av at testikkelløse dilettanter skal definere hva som er bra, og da spesielt med tanke på at dette skjer i henhold til et kunnskaps- og forståelsesnivå som heller burde vært en integrert del av HVPU-reformen enn en sentral aktør i vår presumptive ’kulturelle’ presse». Uten å dele Holstads ordbruk, skjønner jeg frustrasjonen. Jeg tar mye heller imot musikkråd fra gode venner, som jeg vet er inneforstått med min musikksmak, enn Jan Fredrik Karlsen eller en fetert musikkanmelder i dagspressen.
Mindre kjendiseri, mer tillit – og kanskje elitebegrepet hadde blitt forbeholdt de som fortjener det.
