Dersom du ikke har vært isolert på en øde øy eller noe de siste fire årene, kan du ikke unngå å ha fått med deg navnet Barack Obama. Illinois-senatoren, doktoranden i jus fra Harvard og presidentkandidaten for det Demokratiske partiet i USA, har i løpet av denne tiden fått sin nærmest daglige dose skryt og kjeft i alle verdens medier.
I støyen rundt det amerikanske presidentvalget er det som kjent vanskelig å skille snørr og barter, i alle fall for dem ikke har inngående kjennskap til amerikansk politikk og media. At en gjeng kommentatorer, hvorav de fleste er «eksperter» med vikarierende motiver, gjør sitt beste for å fremstille mannen som enten frelser eller helt idiot, forenkler heller ikke saken.
En begynnelse til å finne ut mer om hva mannen står for kan være hans selvskrevne politiske manifest; boken The Audacity of Hope: Thoughts on Reclaiming the American Dream fra 2006. Fellesnevneren i boken er mer brobygging mellom Demokrater, Republikanere, og andre som ønsker et forent USA. Ikke så rart, ettersom boken er en utvidet versjon av Obamas tale (her i lyd og tekst) fra landsmøtet i 2004 med utgangspunkt i grunntesen om at «There’s not a liberal America and a conservative America; there’s the United States of America. There is not a Black America and White America and Latino
Den moderate demokraten Obama, hvis bakgrunn og oppvekst stammer fra Kenya, Kansas og Indonesia, åpner boken med å skrive at hans grunnleggende motivasjon for å entre politikken nettopp var å overskride en polariserende partipolitikk. Spor av denne tankegangen finnes i alle bokens kapitler, enten det dreier seg om verdier, økonomi, verden utenfor USAs grenser, rase eller familie. Heldigvis er han ikke fremmed for å kritisere sine egne partifeller, spesielt når det kommer til «kampen mot terror», noe som også kommer til syne i denne artikkelen i Foreign Policy. Helhetsinntrykket er derfor sympatisk. Ønsket om å skape noe nytt synes genuint. Obama fremstår som en politiker med en troverdig visjon.
Dessverre er denne tilnærmingen også noe av bokens svakhet. Det sies jo om et godt kompromiss at det gjør alle like misfornøyde. Obama, som har «endring» som sitt fremste valgkampsmantra, er mindre spesifikk når det kommer til saker hvor partene ofte står hardt mot hardt. Å skrive bøker om endring er en ting; å overbevise amerikanske velgere om fordelene ved det noe helt annet.
På den andre siden er han i det minste samtaleorientert, i kontrast til de som nekter å innse at det også kan være verdi i det å lytte. Samtidig, når han har noe å si, oppfører han seg ikke som en bølle. Den Republikanske rådgiveren Joe Gaylord hevdet sågar i Harvard Political Review at Obama «manages to make nearly everything he says sound non-threatening». Ingen dum egenskap for noen som vil samle verdens mest mangfoldige land.
