Alle kjenner til begrepet normer. Men sosiologer burde bli flinkere til å vise hvorfor.
Normer defineres i min versjon av Oxford Dictionary of Sociology fra 2005 som «a shared expectation of behaviour that connotes what is considered culturally desirable and appropriate». Disse håndheves av uskrevne lover, det vil si lover som sanksjoneres av majoritetens syn på hva som er akseptabel oppførsel. Med andre ord ligger grensen omtrent der majoriteten mener at sosial orden går over til sosial uorden. Da ideen om «akseptabel oppførsel» kan være så mangt, fra «King Lear» til «Ronja Rövardotter» eller «Jackass», er det ikke tilfeldig at normer er blitt et yndlingsbegrep hos mange sosiologer.
En som viser dette med både humor og historisk sensibilitet er den tyske sosiologen Norbert Elias (1897-1990). I sin analyse av sivilisasjonens utvikling (intet mindre), nærmere bestemt samleverket The Civilizing Process, tar han for seg bordskikkens historie. Gjennom å følge utviklingen gjennom århundrene ser vi hvordan normenes betydning og innhold har endret seg – til dels drastisk – og fungerer dessuten som bevis på at normer ikke er gitt en gang for alle.
Håndbøker i folkeskikk er med andre ord et speilbilde på samfunnets sosiale dynamikk. På 1200-tallet skulle de som for eksempel likte sennep og salt unngå den ekle vanen å stikke fingeren i dem. Å snyte seg i nesen over bordduken var upassende, samtidig som det å ha hjelmen på når du serverer damer, var et tegn på dårlige manerer. På 1400-tallet måtte du passe på at ingen hadde gjort fra seg på stolen før du satte deg. Man måtte dessuten huske på å ikke berøre seg selv under klærne med hendene.
Noen hundre år senere ble alle disse tingene tatt for gitt. Likevel var det mange skjær i sjøen underveis. Et annet eksempel, dypt uakademisk men desto mer morsomt (bare innrøm det), er promping. Når temaet først dukket opp på 1400-tallet var støy det viktigste aspektet. Det beste var, ifølge datidens normer, å slippe den ut lydløst. Samtidig var det bedre å slippe den ut enn å holde den tilbake. Man kan på mange måter konstatere at dette aspektet ved kroppsfunksjonene våre ennå er gyldig. Den svenske programlederen som kom i skade for å lette litt på trykket – på direkten – er blitt en aldri så liten YouTube-hit.
Hvorfor skriver jeg så egentlig om dette? Jo, årsaken er en nylig utkommet bok i Universitetsforlagets fine «hva er»-serie: Hva er sosiologi av Pål Repstad. Boken er en ok innføring i faget, og Repstad beveger seg etter mitt skjønn trygt på den øvre halvdelen av terningøyneskalaen. Bare så synd med mankoen på det vi litt tungvint kan kalle eksempelbasert popularisering av sosiologiske kjernebegreper. Her skrives det også om normer, men uten at vi blir presentert for noen spesielt tankevekkende eksempler.
Det er synd, siden veien til sosiologisk forståelse i første rekke går gjennom eksempler, ikke definisjoner. Tror jeg, i alle fall. Bare tenk på neste gang den fjonge fruen ved siden av deg på t-banen slipper en liten promp.
