Tittelen på Torgrim Eggens roman Gjeld fra 1991 stammer angivelig fra hvilket begrep som definerte inngangen på 90-tallet. Åkke som; den kunne like gjerne vært skrevet i dag.
I alle fall hvis vi skal dømme etter levemåten som dominerer deltagerne i TV3s realityprogram «Luksusfellen». Modellert etter det svenske søsterprogrammet «Lyxfällan» gir TV3 deg «muligheten til å bli kvitt uønsket gjeld, kaos i kvitteringer og regninger som hoper seg opp hver måned. TV3 tilbyr profesjonell rådgivning for å få orden på din økonomi!»
Dette edle formålet er det naturligvis ikke noe i veien med. Etter å ha sett ett program, hvor et par mer eller mindre fikk slettet sine inkassokrav gjennom kanaler som ellers ville vært like stengt som døra inn til pavens private gemakker, må jeg imidlertid få lufte noen innvendinger til hvordan denne rådgivningen foregår.
For det første virker det som om deltagerne er stein stokk dumme. Det er to årsaker til at forholdet mellom folk og penger går i grøfta: De har enten for mye av det, eller er for dumme til å innse at penger faktisk er mer enn bare papir. Å kaste regninger i søpla fordi det gjør dem i dårlig humør, slik det ble gjort i TV3s program, er en logikk som burde forbeholdes tegneserier.
Eventuelt romaner som Gjeld. Her skylder eks-japp og frilansjournalist Jørgen Wiik rundt en og en halv million kroner. Men, zenbuddhist som Wiik er avstengning av strøm, telefon og tvangsfullbyrdelseskrav fra byfogden i bunn og grunn bare mindre irritasjonsmomenter, «døde ting som binder meg til livshjulet (…) en evig runddans med tingens tyranni».
Profesjonell hjelp er naturligvis enhver forunt med problemer. Men når den profesjonelle hjelpen, som ellers koster dritmye penger, ledsages av belønninger som årsforbruk av bleier, gavekort på klær, og fancy middag på fancy restaurant, blir det rett og slett usmakelig. Underholdningsverdien, eller hva nå TV3 har hatt i tankene som formål med dette programmet, er lik null.
For det andre er programmet kjemisk fritt for leting etter årsaker til denne økonomiske dumskapen. I en større sammenheng er forbruksgalskapen ganske sikkert forankret i en holdning som tilsier at konsekvensene av ens handlinger ikke er så ille. Troen på at man vil slippe unna regninger gjennom å kaste dem opphøyes fra et håp til en sannhet. Sosiologisk sett, altså i form av det som kalles Thomas-teoremet, betyr det at dersom hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, blir de virkelige i sine konsekvenser. Gjeldens konkrete innhold blir abstrakt, mens ideen om at man bare kan gi blaffen i den blir høyst virkelig.
Denne virkelighetsoppfatningen er dannet i et samfunn som muligens har sydd litt for mange puter under armene på folk. Eller gjort veiene til lykke så brede og humpfrie at vi blir ulykkelige av det. (Les Thomas Hylland Eriksens nye bok, Storeulvsyndromet. Jakten på lykke i overflodssamfunnet, så kanskje vi blir enige om hvorfor også.)
PS: «Men har du ikke en av-knapp?» er det sikkert noen som undrer seg. Jo, for faen, og den har jeg nettopp brukt med stor kraft! Så det så!
