Franskmenn lever av et dårlig rykte når det gjelder service. Etter et par dager i Paris var jeg overbevist om at jeg kunne skrive under på nettopp det. Men så var det ulempen med å skjære alle over en kam da…
«Deux fondue savoyarde, sil vous plait?» Min tilnærming er språklig på nivå med en hvilken som helst turist. Likevel presser kelneren frem en oppgitt mine, omtrent som den sure kokken i Ratatouille. Man kan se misnøyen hans med hele verdens åndløshet – det vil si manglende franskkunnskaper – strekke seg fra det fete håret ned til pressbuksene. Jeg prøver meg på engelsk. Det fungerte dårlig.
«DEUX fondue savoyarde, m’sieur!» smeller det fra ham i en irettesettende tone, og han forsvinner. Han kommer bare tilbake av og til for å mase om vi er ferdige. Selv mens jeg spiser, utbryter han et «fini!?» Etter hvert får vi nok og drar derfra uten å legge igjen driks. Sannsynligvis en dødelig fornærmelse, men for faen, jeg er turist. Jeg er i byen fordi jeg synes den er en av de fineste byene i verden. Da har jeg krav på litt vennlighet.
Irettesettingen foregikk omtrent overalt, og jeg kan ikke huske fra tidligere besøk at det har vært så ille. Selv den hyggelige damen som serverte oss frokost på hotellet kvekket frem «dissette!» da jeg svarte «seventeen» på spørsmål om hvilket romnummer vi hadde. Dum som et brød satt jeg der og var usikker på hva hun mente. «Dix-sept!!» gjentok hun sakte og skarpt og pekte på romnøkkelen. Hele hennes vesen sa: Lær deg fransk, gutt. Skjønner du ikke hva jeg sier? Je m’en fou («kunne ikke brydd meg mindre»).
Selvsagt burde jeg kunnet bedre fransk. Men denne kulturelle arrogansen, som er morsom å gjøre narr av i begynnelsen, kan utarte seg til ren og skjær irritasjon. Frankrike har en lang historie av forakt for det utenlandske, og spesielt det amerikanske. Av og til har det gitt seg helt hysteriske utslag. Frem til 1994, dokumentert av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud i boken Frykten for Amerika, var det forbudt å bruke engelske ord der det fantes franske alternativer. Denne forferdelige forbrytelsen kunne attpåtil straffes med opptil 25 000 kroner i bot.
Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at franskmennene ville hatt godt av å være litt vennligere mot omverdenen. På dette tidspunktet begynte det imidlertid å knitre i de sosiologiske antennene mine. Nivåspranget fra det å generalisere oppførselen til noen få enkeltindivider over på en nasjonal kultur, bør testes. Ikke overraskende, men desto mer pinlig for mine fordommer, skårer landet relativt bra (5,2 på en skala fra 1 til 7) på World Economic Forums reiseliv- og turismeindeks. Til gjengjeld burde det slett ikke være noe dårligere ettersom Frankrike er det landet med mest besøkende i hele verden – og storparten av dem drar til Paris.
Mitt utvalg var uansett ikke representativt, slik kvantitativt orienterte sosiologer ville ha formulert det. Irettesettelsen jeg for et øyeblikk tok som bevis på franskmennenes kulturelle arroganse, kan med andre ord bare ha vært uttrykk for at folk hadde en dårlig dag.
