Den nye Operaen i Oslo blir et verdifullt bidrag til OsloTM. Men byen burde hatt flere bein å stå på når det gjelder opplevelsesøkonomien.
Opplevelsesøkonomi, skriver Arvid Flagestad ved Handelshøyskolen BI, flytter oppmerksomheten fra produkt og serviceleveranse over til kundens opplevelse som det verdiskapende element. Et eksempel han nevner er kaffebarkjeden Starbucks. De har evnet å knytte en rekke opplevelser til det å drikke en kopp kaffe. Tilførselen av design, innbydende interiør, kobling til internett, dvs opplevelse, har skapt merverdi.
To spesifikke typer opplevelsesøkonomi er der hvor individet er såkalt «passivt absorberende», henholdsvis «aktivt involverende». Førstnevnte er teater eller opera, sistnevnte er for eksempel Tusenfryd. Knytter vi denne forståelsen sammen med behovet for å utvikle Oslo som næringsregion – et prosjekt som kan forene teknologi, kulturkunnskap, vitenskap og kommersielle hensyn; være estetisk tiltalende og tilfredsstille en lang rekke ønsker fra ulike målgrupper – ser vi fra våre kollegaer i øst og sør at fornøyelsesparker er god business.
Ingen har vært i Gøteborg uten å få med seg at det eksisterer et multikonseptuelt Liseberg der (3,4 millioner besøkende i 2003). København Tivoli (åpnet 1843, 4,1 millioner besøkende i 2003) er verdenskjent. «Men vent et øyeblikk» innvender Oslokjente kanskje, «alt dette finnes jo i Oslo også – Tusenfryd?» Dessverre gjør det ikke det. Tusenfryd, som har mange besøkende og driver godt økonomisk, ligger ikke i Oslo, men ca. 20 km utenfor. Helst burde det ligget på Vestbanen.
Det er naturligvis ingen nødvendig sammenheng som tilsier at noen mils avstand fra bykjerne til fornøyelsespark skader besøkstallene – Magic Mountain, eksempelvis, ligger i Santa Clarita, flere mil utenfor det som kan karakteriseres som Los Angeles’ bygrense. Likevel, sett fra det perspektivet som dette essayet anlegger, vil etableringen av en real fornøyelsespark midt i Oslo med stor sannsynlighet øke dens attraktivitet for en bred målgruppe. Det vil skape nye, kreative jobber hos designere, universitetsansatte, byarkitekter, kulturarbeidere, snekkere og ungdommer på jakt etter sommerjobb (Tusenfryd står for 540 av Osloregionens sommerjobber) – og det vil være en unik boltreplass for unge, kreative ingeniører (etterveksten vil også være så godt som sikret i og med at en fornøyelsespark lever av innovasjoner; den må hele tiden fornye seg selv).
Økonomisk er det i alle fall interessant. I 2005 ble anslått at det at rundt 328 millioner besøkende var innom en eller annen fornøyelsespark, og at disse la igjen mer enn 20 milliarder kroner. I tillegg var tallene forventet å øke med 25 prosent frem til 2008. Parken kan dessuten være et kultursentrum for en rekke typer aktiviteter; multimediesenter for utprøving av nye teknologier, konsertarena og hva svenskene kaller «folkpark».
Alle fornøyelsesparker med respekt for seg selv har én spesiell hovedattraksjon, og denne er som regel en berg-og-dal-bane. Spesielt én idé virker spennende. Tanken er å krysse en robot med en virtuell virkelighet – en såkalt RoboCoaster – med en ubeskrivelig heisatur som resultat (se bildet over). I juniutgaven 2005 av Popular Science skriver Jill Davis om utviklingen av denne farkosten. Fra utsiden er banen helt innelukket i en slags enorm pølseslangebygning, som består av en rekke kupler med svære 3-D-skjermer på innsiden. Fra innsiden kjører passasjerene gjennom et landskap tilpasset og programmert helt etter smak og behag; fra ekstreme romkamper til ulike typer videospill.
Mannen bak dette konseptet er britiske Gino De-Gol, som ønsket seg en bane som kombinerer g-kreftene i dagens berg-og-dal-baner med de datagenererte triksene i simulatorer, og – etter hvert – interaktiviteten i dataspill. Ved å gjøre dette sender han passasjerene ut på en tur som gir dem en høyst sammensatt fysisk stimulans; opp og ned, lyd og lys, hit og dit, risting og skjelving – noe som selvsagt ikke er uten ulemper.
Dersom det indre øret og øynene sender motstridende meldinger til hjernen, for eksempel at en ufo lander på skipet mens du kjenner sammenstøtet et tiendedels sekund senere, brytes illusjonen og kroppen gjør opprør. Utfordringen er å finne balansen mellom adrenalinkick og fornøyelse uten at folk spyr bare ved å sette seg i setet, siden ingen vet nøyaktig hva kroppen tolererer av ekstreme bevegelser kombinert med tredimensjonale bilder.
Å få utviklet en slik attraksjon, midt i byen, ville gitt Oslo like mange kulturturister som den nye Operaen. Sann mine ord!
