Tre bøker forsøker å gi oss svaret på om vi burde bli snillere eller slemmere.
Hva er den enkleste ideen vi kan komme på for å skape en bedre arbeidsplass? Omtrent dette spørsmålet stilte Robert Sutton og hans kollegaer på Stanford-universitetet i USA for over femten år siden. Etter en relativt kort diskusjon, inkludert agendapunktet om å hyre en kjent, men mannevond forsker fra et annet universitet, kom de frem til at slike rasshøl ville man slett ikke ha inn her. Ergo, rasshøl-faktoren var født.
Robert Sutton, forfatteren av det som senere skulle bli boken The No Asshole Rule, skriver at han lenge etter dette møtet foreslo for ærverdige Harvard Business Review (HBR) «the no asshole rule» som årets beste forretningsidé. Der Sutton trodde at HBR skulle kaste forslaget hans i søpla, viste det seg at de trykket hele artikkelen. Ikke nok med det; i kjølvannet av publiseringen mottok Sutton mengder med brev og e-poster som istemte hans syn på personalpolitikk. Blandingen av «straight talk», sosialpsykologi, fiffige anekdoter, statistikk og organisasjonsfilosofi slo an så det sang.
I kjent amerikansk business management-stil har Sutton ti (det er alltid ti) regler for hvordan denne «no asshole»-politikken skal gjennomføres, og vi kan ta med en av de viktigste: følg reglene. Alle selskap har sin regelsatte variant av ingen-rasshøl-her-tanken, men det er ikke alle som følger dem. Dessuten kan rasshølfaktoren faktisk av og til være et gode, i alle fall i USA, hvor «winning isn’t the most important thing, it’s the only thing». Løsningen, som på norsk gjerne kalles bensinstasjonslokaliseringsprinsippet, er å være det nest største rasshølet. (Mer om dette kan leses på Suttons blogg.)
Naturligvis mener ikke Sutton at vi alle skal gå rundt som polerte versjoner av oss selv. Friksjon og debatt er nødvendig, det samme er tillatelse til å beholde sin egen personlighet, om den så er aldri så eksentrisk. Men når folk tipper over, så som studiobossen i Hollywood som gir assistenten sin sparken fordi hun kommer med feil kaffe, eller når de systematisk misbruker andre personer i jakten på egen velferd (eller for moro skyld, se TV-serien The Office), begynner grensen for toleranse å bli vel tydelig.
Eventuelt kan vi se på sakens natur fra en annen vinkel. Man skal nemlig ikke være for snill heller. I alle fall ikke om vi skal tro Jo Ellen Gryzb og Robin Chandler, forfatterne av The Nice Factor. Her påstås det at hvis du er for snill, kan det få alvorlige konsekvenser for din helse, velstand og lykke. The Nice Factor, derimot, «shows you how to stand up for yourself and put your own needs first. Whether at home, work or play, this groundbreaking book will put you back in control of your life».
Sier du det. Gryzb, som til daglig jobber i personlighetsutviklingsfirmaet Impact Factor, forteller i et intervju med The Independent at bakgrunnen for boken var et juleselskap. Gjestene ville simpelthen ikke gå, og Gryzb hadde ikke mot til å be dem forlate huset. Trivielt, kan synes, men for Gryzb var dette bare et symptom på noe større. Alt fra bryllup til unnskyldinger kan i mange tilfeller være tegn på at vi skammer oss over oss selv. Slik ABC-psykologisering av oppførsel har jeg vanligvis lite til overs for, men det blir mer interessant når Gryzb hevder at vi – altså vi i de rike, vestlige verden – er oppvokst i en «culture of pleasantries». Etikken i «it’s nice to be important, but more important to be nice» (udødeliggjort av Scooter) er en ledestjerne for altfor mange.
Konsekvensen er at snillheten hemmer vårt potensial og gjør oss til en person alle andre kan hakke på. En som følte det slik var Martin Kihn, forfatteren av Asshole: How I Got Rich and Happy by Not Giving a S*** About You. «I was the nicest guy in the world – and it was killing me», skriver han i boken. Han lot seg bruke av andre I et misforstått håp om at det skulle hjelpe ham opp og frem. I stedet fikk han «a dead-end job and a second-rate apartment».
I motsetning til Sutton, som ønsket seg færre rasshøl, begynner Kihn på en imponerende reise til rasshølstatus. Han lærer av alt fra Scarface til «the guy in my building with a tattoo on his face» og bestemmer seg for å «blowtorch away my old personality and uncover the rock-hard warrior within». Det innebærer å melde seg inn i National Rifle Association, begynne med kickboksing, være en møkkamann overfor kollegaer og spise hvitløksbrød på offentlig transportmidler. Gryzb og Chandler går ikke fullt så bananas i sine råd, og fokuserer mer på dagligdagse ting; benytt deg av tilbakeleveringsretten i butikker, forbehold deg retten til å endre mening når som helst.
Så, hvem bør vi lytte til? Jeg tror skillet går mellom å være privat og i embetets medfør. Alle arbeidsplasser ville hatt godt av litt færre rasshøl. Samtidig burde flere hatt mot til å be telefonselgere dra til helvete.
