Alle med tanker om å skrive en bok – enten skjønnlitteratur, sakprosa eller fagbok – må før eller siden påtreffe en forlagsredaktør. Det er nemlig de som vokter døren inn til himmelen en eventuell utgivelse måtte åpenbare. Som oftest er møtet med disse personene kort og brutalt; de aller fleste håpefulle får avslag på et anonymt hvitt papir, uten den minste begrunnelse.
Forlagsagentene forsvarer seg med at de ikke har tid til å gi alle som får avslag en detaljert beskrivelse på hvorfor nettopp deres bokmanus ble refusert. Hvis de gir det, i alle fall i fagbokbransjen, så er det fordi produktet ikke har et kommersielt marked. Til tider kan det rent av minne om Steven Lukes’ satiriske roman The Curious Enlightenment of Professor Caritat fra 1996. Her ankommer hovedpersonen Nicholas Caritat en øde øy hvor han straks blir avkrevd et regnskap på hvor mange publikasjoner han har utgitt. Hva som står i dem er uinteressant.
Enn verre er det at det faglige grunnlaget for refusjon eller aksept forblir skjult i forlagskontorene. Altfor ofte kan det virke som om vurderingen blir gjort på et nærmest vilkårlig grunnlag. Forfatteren og journalisten Vidar Kvalshaug sendte inn en Hamsun-novelle under navnet Ole K. Pedersen og fikk det refusert hos samtlige norske skjønnlitterære forlag – unntatt Det Norske Samlaget, som ikke vurderte den i det hele tatt – fordi de ikke leser manus på bokmål. Både Aschehoug og Cappelen sa nei takk til å kjøpe de norske rettighetene til J. K. Rowlings bøker om Harry Potter.
Havets katedral, debutromanen til spanske Ildefonso Falcones, ble refusert av sju forlag. Nå har boka solgt i to millioner eksemplarer bare i hjemlandet, solgt til 36 land, og ligger på bestselgerlisten i Norge. Slike eksempler finnes det ganske mange av om man begynner å lete, blant andre J.D. Salingers Catcher in the Rye og Jack Kerouacs On the Road. Nevnte J.K. Rowling ble refusert av tolv forlag før hun fikk napp. Britiske Jasper Fforde fikk avslag hos intet mindre enn 76 forlag, før han lyktes. I dag er han inne på listen over Storbritannias 25 mest lovende forfattere.
I lys av dette mener jeg at forlagsagentenes argument om liten tid ikke holder mål. Da får de i så fall bruke lenger tid på hver bok. Eller ansette flere. Det er forlagene som tjener på salgssuksesser. Forfatter (og nå forlegger) Erik Lundesgaard skriver for eksempel i en kritikk av norsk forlagsbransje at «lønnen man får som forfatter er en klapp på skulderen, beskjed om å være ydmyk og mulighet til å delta på forlagets feiring av seg selv i ulike selskapligheter med gratis børst».
Uten å gå dypere inn i denne diskusjonen, er det min mening at forlagene derfor har plikt til å yte litt tilbake til de som faktisk skriver hele bokmanus for dem. Om ikke annet så i form av noen få linjer om hvorfor manuset ikke ble akseptert. Da kunne kanskje tusenvis av strevsomme timer unngå å bli kastet bort.
