Har sosiologi for lang modningstid?
I 2004 ble det holdt en avstemming blant medlemmene i International Sociology Association (ISA) over hvilke bøker det seneste århundret som var sosiologiens viktigste. Øverst finner vi kanskje ikke overraskende Max Webers Economy and Society fra 1922. Mer bemerkelsesverdig er det at blant de 50 øverste kun finnes to bøker som er skrevet etter 1989; Anthony Giddens’ The Consequences of Modernity og Pierre Bourdieus The Logic of Practice, begge utgitt i 1990. Kan listen tolkes slik at sosiologi som fag har for lang modningstid blant sine egne?
Sosiologen Per Solvang lanserte sin egen liste over 90-tallets viktigste bøker i 1999. Her har blant annet Zygmunt Baumans Modernity and the Holocaust fra 1991 (ikke med på ISAs liste) og Manuel Castells’ tre bind store The Information Age fra 1998 (ikke med på ISAs liste) fått plass. Solbergs rangering beviser at globaliseringens tiår således har nok sosiologisk råmateriale å ta av.
I særdeleshet er det påfallende at Castells’ trilogi ikke engang er med på listen. En omtale fra en av Norges mest kjente professorer i sosialantropologi kalte det «et imponerende teoretisk og empirisk arbeid som dekker praktisk talt hele det samfunnsmessige feltet – fra sikkerhetspolitikk til familiestruktur – og hvor det empiriske sentrum for analysen er hele verden». Men selv med Castells’ nybrottsarbeid er det tilsynelatende mange som nekter for at både sosiologien og verden kan ha forandret seg mer enn norsk sosiologis forståelse av dem.
Giddens gir et godt utgangspunkt for veien videre i forsvarstaleboken In Defence of Sociology: «Mer enn noen annen intellektuell bestrebelse er sosiologisk refleksjon sentralt for å forstå de sosiale kreftene som omformer livene våre i dag». Derfor kan vi ikke la være å ta inn over oss, verken av politiske årsaker eller bekvemmelighetsgrunner, det at globaliseringen skaper nye handlingsbetingelser for sosiologisk virksomhet, slik Iver B. Neumann skriver.
En som har tatt Giddens på ordet, det vil si i overført betydning, er Bruce Springsteen. Bakgrunnen er We Shall Overcome: The Seeger Sessions-albumene fra 2006, og nyinnspillingen av gamle, sosialaktivistiske folkemusikkperler. Sosiologi + The Boss? Ja visst! I den medfølgende DVD-dokumentaren sier Springsteen at mye av denne musikktradisjonen nærmest forsvinner fordi den ikke blir rekontekstualisert – for å overleve må den aktualiseres gjennom å tilpasses en ny samfunnsmessig setting og et nytt publikum.
Springsteen sier videre i dokumentaren at «you hear the music not just being played but being made». Dette kan vi lære mye av innen sosiologien. I dag er samfunnsformasjonen en annen. Verden gjennomgår andre typer forandringer enn på sent 1800- og tidlig 1900-tall. Sosiologien har en annen hverdag å forholde seg til i dag enn da Durkheim telte selvmord, Nietzsche sleit med syfilisen sin og Simmel spankulerte rundt i Berlin med hatten på snei.
Hvis du ikke tror meg, svar da om dette kunne skjedd i 1899: Kunne den homofile irakiske arkitekten og Björk-diggeren Salam Pax utgitt boken Faens bomber, en samling tekster fra hans Bagdad-blogg? Kunne en viss norsk skuespiller gått på et jobbintervju i trygg forvaring om at hans potensielle sjef ikke hadde googlet seg frem til det lite flatterende selvportrettet på www.stupidnakedpeople.com?
Gitt det simple empiriske faktum at slike fenomener og endringsprosesser finner sted burde være bevis nok på at også norsk sosiologi må avkreves en periodisk rekontekstualisering. Faget må, i likhet med en viss Harry Houdini, stadig bryte seg ut av bokser det selv har bygget for å komme seg videre. Jakten på en ny gullalder krever nye redskaper, nye temaer, nye analyser og nye helter med prosjekter som knytter seg direkte til samtidens utfordringer.
Jeg hevder naturligvis ikke at vi skal bryte alle bånd med fortiden. Fornyelse forutsetter heller at faglig pondus forenes i en stø balansegang med nyskapende rabulisme. Fremtiden har jo som kjent knapt begynt.
