Mye mangfold, lite ubehag.
I går deltok jeg på UNESCOs (FNs organisasjon for utdanning, kultur og vitenskap) årlige vårkonferanse, som denne gangen hadde tittelen «Dilemmaer i dialogen – utfordringer for demokrati og deltakelse i Norge». Arrangert i kompaniskap med Mangfoldsåret 2008 på selveste FNs verdensdag for kulturelt mangfold, hadde jeg store forventninger til en debatt som jeg håpet ville gå i dybden på mangfoldsbegrepet.
Jeg må si jeg ble skuffet. I stedet for å ta opp den uhyre viktige tråden som innledningsvis ble lagt frem av Hadia Tajik, politisk rådgiver for Stoltenberg, og til en viss grad videreført av statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet Kjell Erik Øie, falt debatten tilbake i gamle spor. Mantraet ble at dersom mediene bare hadde vært flinkere til å nyansere fremstillingen av innvandrere, ikke minst når det gjelder å løfte frem suksesshistoriene, ville det norske folk vært mer vennligsinnet og det norske samfunn et flerkulturelt paradis.
Ok. Mediene er ofte banaliserende og sensasjonsdrevne i sine omtaler av «det flerkulturelle». Konferansier Siri Lill Mannes fra TV2 oppsummerte norske medier i et nøtteskall da hun sa at dersom mediene fikk bestemme, var glasset alltid halvtomt – ikke halvfullt. Å bare klage på mediene er imidlertid for enkelt.
Tajiks glimrende eksempel med sin høyt utdannede, flerkulturelle venninne som følte et ubestemmelig ubehag da hun gikk gjennom bydelen Southhall i London – og samtidig var klar over at dette var fullstendig irrasjonelt – ble liggende for seg selv. Det ble aldri snakk om dilemmaene i dialogen, som utvilsomt finnes, bare om nyanseringsbehov. Der det burde vært lagt opp til konfrontasjon mellom skillelinjene som definerer innvandringsdebatten i Norge, ble dette overskygget av forsøkene på å si at de ikke eksisterer. Gapet mellom mangfold og forskjellighet, som jeg har skrevet om her tidligere (og lånt av Thomas Hylland Eriksen), ble heller ikke diskutert.
En kuriositet var også at flere kommentarer fra salen var langt mer optimistiske enn de som ble fremført av blant annet Nazneen Khan-Østrem og Al-Arabiya-journalist Ashraf Al-Khadra. En av kommentatorene skjønte ikke klagingen på mediene, ettersom det i globaliseringens tid fantes så utrolig mange kanaler å velge mellom. En annen kommentator, som fortalte at han i hjemlandet verken fikk kalle barna hva han ville eller høre på musikken han likte, forsto ikke sytingen over behandlingene innvandrere fikk i Norge. Hvis det ble bestemt at alle skulle gå nakne på lørdag, ville han rette seg etter det. Alternativet – å flytte tilbake – var jo så mye verre.
Riktignok er det helt korrekt, slik blant annet Aftenpostens Mala Wang-Naveen og Loveleen Rihel Brenna var inne på, at etnisitet i norsk presse utelukkende definerer innvandrernes status. Nærmest uavhengig av sammenheng er en person fra Pakistan eller Kenya aldri journalist, homofil eller Black Sabbath-fan, men en med etnisk minoritetsbakgrunn. Minoritetsfellen, som det gjerne kalles, er lett å falle i. Hver gang en innvandrer intervjues om noe, fremheves enten det som blir sagt om kulturelt mangfold (slik som Mah-Rukh Ali i Dagbladet i går), eller så handler det rett og slett ikke om noe annet. Helse, økonomi og AFP-diskusjoner er forbeholdt etniske nordmenn.
Uroen som følger med parallelle dialoger, slik Tajik pekte på, er likevel til stede enten vi liker det eller ikke. Med parallelle dialoger mente Tajik på den ene siden mellom myndigheter og innvandrere, og på den andre siden mellom folk flest. Legger vi til at det er liten grunn til å tro at det bare er Frp-velgere som nærer skepsis til enkeltgrupper av innvandrere, fremfor alt muslimer, aner vi konturene av et betent emne.
Mangelen på tillit er dialogens hovedutfordring, og, i et større perspektiv, også en hovedutfordring for det sivile samfunn – et annet av Tajiks poenger. Som blant annet professor Robert D. Putnam har vist i Bowling Alone, og i debatten som hans forskning har utløst andre steder, må det et visst nivå av felles tiltro til personer man ikke kjenner til for å holde et samfunn sammen på fredelig vis.
Forslagene på hvordan man kunne løse dette kom indirekte. Et nøkkelord var representasjon, eller med andre ord, en demokratisering av definisjonsmakten. Professor Arjun Appadurai foreslo et talkshow hvor medierepresentanter, inkludert de med ikke-vestlig bakgrunn, kunne krangle med hverandre for åpen scene. Al-Khadra mente det var på tide med et innvandrermuseum, helt til han ble tatt i skole av Bente Guro Møller, nasjonal koordinator for Mangfoldsåret 2008, som fortalte at det har eksistert i årevis på Grønland i Oslo. Hun hintet til Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM), som kan vise til en imponerende CV av utstillinger.
Men ingen gikk løs på utfordringene med det sivile samfunn. Bortsett fra nevnte Øie, som til gjengjeld foretok en typisk politisk manøver gjennom å si at «vi må tørre å snakke om det» for så å avslutte.
