Så fort man tror begrepet er borte, kommer det tilbake. Det sies endog i lumskere kretser at du ikke blir en ekte sosiolog før du uttaler «klasse» på den riktige måten – omtrent som antropologer visstnok må lære seg å si «Malinowski» rett.
Hva dreier det seg egentlig om? Vel, Magne Flemmen, universitetslektor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, skrev på bakgrunn av sin masteroppgave en kronikk i Aftenposten hvor han la frem noen sosiologisk sett velspissede påstander: For det første blir De Rike Rikere, både relativt sett og i ren cash, spesielt de siste tjue årene. Fordelingen av norske grunker er med andre ord skjevere enn noen gang siden krigen. For det andre er dette en konsekvens av at de velstående stenger seg inne bak familienettverkets murer. Ifølge Flemmen er det 11-12 ganger så stor sannsynlighet for at sønner av den økonomiske overklassen ender opp i den økonomiske eliten, som sønner fra den ufaglærte arbeiderklassen.
Dermed utgjør dette ifølge Flemmen et demokratisk problem, ettersom de sosiale barrierene hindrer lik rett til himmelriket: «Har du ikke stamtavlen i orden, hjelper det lite med fortreffelige vitnemål», som han skriver. Forskjellssamfunnet sett fra denne vinkelen er dernest problematisk fordi det skaper en strukturell urett. Askeladden-tanken blir bare en illusjon. Nyliberalismen, som er Flemmens overordnede forklaring, «har reversert omfordelingen som har funnet sted etter krigen». Å lese bøker som Rhonda Byrnes The Secret, en umåtelig populær selvhjelpsbok som skaper et inntrykk av at alt er mulig bare du tror hardt nok på det, hjelper altså fint lite.
Så langt er jeg for så vidt enig i det meste. Men Kåre Valebrokk hadde et godt poeng i sin lakoniske, men utmerkede kommentar til Flemmens funn. Perioden med høyest vekst i lommebokfloraen til de rike sammenfaller med en eventyrlig vekst i norsk økonomi generelt. Dessuten er det grunn til å sette spørsmålstegn ved økonomiske indikatorer som overordnet målestokk på demokratisk funksjonalitet. Som Valebrokk skriver: «Akademikere tjener nå en gang dårlig i Norge, og siden akademikere gjerne avler akademikerbarn, er det knapt overklassen som hindrer dem i å forlate sin families normale inntektsnivå»
Derimot – og dette er fordel Flemmen – ser Valebrokk seg litt blind på Røkke og RIMI-Hagens vei fra menn i gata til krøsuser. Sjefredaktør i Aftenbladet, Tom Hetland, skrev eksempelvis at «Røkke og andre entreprenørar frå folkedjupet har statistikken mot seg. Dei er heller unntaka som stadfester regelen om at overklassen reproduserer seg sjølv». Korrekt, korrekt. På den annen side er jeg ikke enig i Flemmens påstand at klasse er et ikke-tema i både norsk samfunnsforskning og i den politiske debatten, og at hvis vi ikke straks sveiver i gang et offentlig ordskifte om økonomisk makt og sosial ulikhet, «blir demokratiet fort tomme ritualer». Tvert imot, det skal ikke mye innsats til for å se at diskusjoner om sosial ulikhet lever i beste velgående.
Alle sosiologiinstitutter har minst ett kurs som går direkte på problematikken. I 2006 var det et nummer av Sosiologi i dag som hadde klasse som tema (hvor lederen konkluderer med at det trengs et «kollektivt faglig løft for å få klasseanalysen på beina igjen» og hvorpå en prosjektsøknad ble avlevert Norges Forskningsråd). Og nylig ble sosiolog Ove Skarpenes tildelt Universitetsforlagets Tidsskriftpris for artikkelen «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring», og handler om middelklassens kulturelle smak. Forsker og sosiolog Katrine Fangen har tittelen Identitet og praksis: Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge på sin nyeste bok. Gjennom CULCOMs virksomhet finnes det videre en rekke artikler og bøker med henvisning til ulike typer av klasseproblematikk.
Mediene har også vist interesse, ikke minst i forbindelse med Flemmens forskning. Men allerede i 2005 ble Marianne Nordli-Hansen, professor og Flemmens veileder, intervjuet av Klassekampen, og bekrefter at klassebegrepet er mer aktuelt enn noensinne. I 2006 tok Knut Olav Åmås opp temaet i sin spalte, og til tross for en viss positiv undertone, setter han spørsmålstegn ved klassebevissthetens relevans. For hva skal vi med klasseforståelse dersom den ikke er kollektiv? Ulempen er da det smaker litt av klam 70-tallsradikalisme. Jeg tror folk som spesialiserer seg på styregrossisme eller diskrimineringen på grunn av kjønn, etnisitet eller manglende nettverk (uavhengig av familiebakgrunn) er vel så segregerende.
Dessuten er jeg på linje med det avtroppende leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, skriver når det gjelder utfordringene i forbindelse med fordeling: «Vi har de siste 10 årene sett en dramatisk økning i antallet unge sosialhjelpsmottagere. Da gir jeg blanke i hvor stor gjennomsnittsformuen i Facebook-nettverket til rikmannsbarna er. Min jobb som politiker er ikke å kutte i toppen, men å være med å løfte i bunn».
Touché, Torbjørn!
