Å måtte sove med åpent vindu mot en trafikkert vei har fått meg til å innse at fravær av støy er luksus.
Fred og ro er blitt en kulturell luksusvare. Det finnes såkalte stillhetshoteller, hvor målet er å tilby kundene et frirom fra støy. Relais du Silence, en hotellkjede med stillhetsgaranti, oppgir at de har 225 medlemmer og er i vekst. Dette er ikke et enkeltstående fenomen. Stillevognene på NSB blir stadig mer populære. 20. april er blitt utpekt som internasjonal støyfri dag. Norsk forening mot støy har siden 1963 «arbeidet på bred basis for å redusere og forebygge støybelastning og støyplager i Norge, for derved å sikre bedre livskvalitet».
I essaysamlingen Stillhetens historie, hvor et utdrag kan leses her, skriver Peter Englund om hvordan lydens landskap har forandret seg. Før den industrielle revolusjon var lydlandskapet stort sett det samme. På landsbygda i det gamle Europa, skriver Englund, kan man i det hele tatt gå ut fra at det for det meste var naturens egne lyder som dominerte lydbildet: «Svisjingen og knirkingen og slagene fra vindmøllen – en lyd tradisjonelt forbundet med innhøsting og grøde, slamringen og gnislingen og bruset fra vannmøllen, ropene og lydene og skrittene fra folk og fe, de var så klart der, men det krevdes ikke mye av hverken vind eller avstand for at de skulle forsvinne».
Byene, derimot, bød på et helt annet lydbilde. Forklaringen er naturligvis at det var flere mennesker per kvadratmeter, men viktigere var det at byens akustiske horisont var mye snevrere. Englund skriver at mens «høye lyder mykes opp og dempes på nesten musikalsk vis av avstander og vegetasjon på landsbygda, kan nøyaktig samme lyder forsterkes og forvrenges til ulyder i byen, samtidig som den rene ekkoeffekten der adderer dem, ikke bare til seg selv, men også til alt annet som høres. Og resultatet blir i beste fall brusende støy, i de fleste tilfelle buldrende larm, i verste fall drønn».
Støy som problem ble først et tema på 1700-tallet. Årsaken var fremveksten av en urban middelklasse som – i motsetning til eldre tiders håndverkere og kjøpmenn – skilte mellom bolig og arbeidsplass, og ville ha ro og fred og skjermethet. «Paradokset», sukker Englund, «er imidlertid at ikke så lenge etter at støyen ble oppdaget og man ikke uten en viss fremgang var begynt å bekjempe den, så innledes den største og mest ødeleggende akustiske revolusjon i verdenshistorien». Dampmaskiner, lokomotiver og maskinell ulyd, for ikke å glemme forbrenningsmotoren, skapte en kakofoni som aldri skulle gå over.
I dag er det stort sett samme støybilde, selv om lydnivået er skrudd opp rasende mange hakk. Englund refererer blant annet til hvordan musikkforskere har vist at symfoniorkestre tidligere spilte med betydelig lavere lydstyrke enn i dag. Foruten høyere desibelnivå har vi også fått en langt bredere lydvegg, det vil si at ulyden har kapret seg en stadig større frekvensbredde. «De elektriske apparatenes hvite støy, jetflyenes fjerne romling og biltrafikkens nære dur, alt virker sammen til å gjøre vår akustiske horisont stadig kortere, vår akustiske verden stadig enklere, stadig plattere, stadig fattigere». skriver Englund trist.
Englunds filosofering og mitt relativt banale vindusproblem er vesensforskjellige aspekter ved lydens tilstedeværelse, men de har noe til felles: Fravær av støy (ikke nødvendigvis lyd) er en viktigere del av vår livskvalitet enn vi kanskje er klar over. Mye av forskningen på lykke behandler økonomiske parametere, følelsen av trygghet og muligheten til å gjøre vanskelige ting.
Derimot er det færre som fremhever fravær av bråk som en kilde til livskvalitet. I den imponerende gode TV-serien «Veien til paradis», som gikk på TV2 tidligere i år med skuespilleren Tomas von Brömssen som programleder, var det flere intervjuede familier – fortrinnsvis de som bodde utenfor bykjernen – som indirekte pekte på roen som bosettingsgrunnlag.
Politisk er støy enn så lenge lite trukket frem som fanesak. Men jeg håper noen setter det på agendaen. Imens må jeg lukke vinduet og svette meg gjennom sommeren. Eventuelt kjøpe en vifte (nei, den bråker jo også…).
