Mange har sett karikaturtegningen av forskeren som kommer løpende inn til sine kollegaer og roper: «Eureka! Jeg har funnet genet som får oss til å tro at alt ligger i genene!» Riktig så tilspisset er ikke Daniel Golemans bok Social Intelligence: The New Science of Social Relationships, men den peker utvilsomt på noen forbindelser mellom sosiologi og biologi som er ny mark for mange. I tillegg skriver han forholdsvis lett, hvilket er sjelden vare i denne type bøker.
Utgangspunktet er hva psykologen Goleman kaller «den sosiale hjernen», det vil si «the sum of the neutral mechanisms that orchestrate our interactions as well as our thoughts and feelings about people and our relationships» (s. 10). I en gitt sosial situasjon reagerer – og i noen tilfeller lagrer, som jeg skal komme tilbake til – hjernen fysisk på stimuli og skaper en kjedereaksjon som kan overføres til andre sosiale situasjoner. Eksperimenter som viser at dette er felles for mange, fører til konsekvenser for både vår samhandling og vår måte å tenke om denne samhandlingen på.
Bindeleddet til sosiologi er først og fremst det såkalte Thomas-teoremet, oppkalt etter den amerikanske sosiologen W.I. Thomas, som sier at «hvis du definerer en situasjon som virkelig, blir den virkelig i sine konsekvenser». Goleman viser til et eksperiment der hjerneaktiviteten til en gruppe mennesker ble målt under en filmvisning av The Good, The Bad & The Ugly med Clint Eastwood. Gang på gang ble de samme delene av hjernen aktivert etter hva som skjedde i løpet av filmen, som om den var virkelig. Hjernen registrerer det som skjer på skjermen og sender signaler til kroppen om at noe må gjøres. Men ettersom vi har kulturell erfaring med fenomenet fiksjon, «stoppes» hjernesignalene av at vi vet det bare er en film.
Paralleler til dette omtales av Magne Nylenna i Tidsskrift for Den norske lægeforening: «Oppfatningar kan vere kausalt verksame, sjølv om dei er feilaktige. Spøkelse vert ikkje skapte av trua på at dei finst. Men trua på spøkelse kan frambringe verknader som er dei same som dei som ville ha førekome, om spøkelse faktisk hadde funnest». Naturligvis kan angst for spøkelser skapes av virkelige spøkelser, selv om enhver psykiater skal få problemer med å bevise nettopp det. Viktigere for samfunnsvitenskapen, ifølge Nylenna, er det at angst også kan «skapast av trua på at spøkelse finst». Altså er ikke spøkelsets eksistens det vesentlige, men «dei handlingsmessige og sosiale konsekvensane av trua på spøkelse».
En annen innfallsvinkel er hvordan kulturell påvirkning av hjerneaktivitet kan gi seg utslag i praktisk empati. Goleman viser til en studie av det japanske begrepet kandou – situasjoner der folk blir beveget av andres evne til å være medmennesker – hvor eksemplet er en tøff gategjeng som gir fra seg setene sine til en gammel mann. Likeså kan dette gi negative utslag. Thomas Hylland Eriksen skriver i sin anmeldelse av boken The Political Mind av George Lakoff at det sågar kan styre hele vår måte å debattere på. Kort fortalt ødelegger det illusjonen om at mennesket er rasjonelt og lanserer en forklaring på hvorfor folk kan stemme mot sine egne interesser.
Der saksinnsikt og forstand henger igjen fra 1800-tallets naive opplysningsideologi, er vår tids virkelighetsoppfatning mer preget av et kynisk-retorisk informasjonstyranni som setter varige, fysiske spor i hjernen fra vi er små. Her står metaforer sentralt. Eriksen skriver at en «metafor oppstår når to ulike deler av hjernen aktiveres samtidig over lengre tid; da etableres kontakt mellom dem, og etter en stund oppstår en ’naturlig’ forbindelse mellom f.eks. vemmelsen over råtten mat og ideen om at islam er en fæl religion, hvorpå man lett kan snakke metaforisk om islam som en råtten religion». Derfra er veien kort til å bygge hele klynger av metaforer om alt man mener er «råttent» her i verden.
Nå er det å forklare folks politiske veivalg med underdanighet ovenfor sin egen underbevissthet vel ambisiøst. Men både Golemans og Lakoffs refleksjoner er nyttige for et fag som tradisjonelt har vist liten interesse for biologi (med unntak av sosiobiologer med varierende motiver). Til tross for den rådende forestillingen om at mennesket er et kulturelt vesen, som har lært seg å foredle naturen og dyrke åndslivet (nåja), er vi like fullt biologiske skapninger der grunnlaget for fremskritt og nytenkning – hjernen – fremdeles byr på mange sosiologiske hemmeligheter.
