Noen politikere tror de lever i 1912. Lars Sponheim, for eksempel.
I sommer kunne vi lese i Morgenbladet at Nordisk Ministerråd satser 25 millioner kroner, fordelt utover tre år, på å utvikle en nordisk matidentitet med prosjektet «Ny Nordisk Mat». Claus Meyer, den danske NRK-kokken med programmet «Smaken av Danmark» (altså ikke Norge), som var fødselshjelper for prosjektet sa at hans ambisjon «var å lage en matkultur vi kan være stolte av. Det nordiske kjøkken er en visjon som favner oss alle».
De to siste ordene, «oss alle», gjaldt tydeligvis ikke for Venstres Lars Sponheim. Ifølge ham er ikke pizza og kebab del av den nordiske mattradisjonen. I stedet sier han at «i Norden har vi har skapt mangfold i matkulturen for alle andre enn for oss selv. Nå har vi et ensidig behov for å styrke vår egen identitet». Risikoen for å ekskludere store samfunnsgrupper i identitetsprosjektet avviser Bølla Sponheim som «sosionom-frøkenaktig».
Bortsett fra dette noe besynderlige kvinnesynet virker det ikke som om Sponheim og hans likesinnede skjønner hva slags globalisert kompleksitet mat og identitet egentlig innebærer. For det første er det slik at råvarene – altså det som ligger til grunn for konstruksjonen av forbindelsene mellom mat og identitet – kommer fra alle mulige steder. Poteten, for eksempel, ifølge VG «en selvfølge på alle nordmenns middagsbord» kommer opprinnelig fra Sør-Amerika. 2008 er attpåtil FNs internasjonale potetår (!).
For det andre, dersom statistikk skal ha noe for seg, kan vi ikke utelate pizzaens sterke markedsposisjon eller dens tilknytning til norsk landbruk. Peppes Pizza selger eksempelvis over fire millioner pizzaer årlig, eller 22 000 måltider per dag. Vår alles kjære Grandiosa, som vi har spist rundt 260 millioner av siden introduksjonen i 1980 og frem til 2005, er bare en av mange ferdigpizzaer som sørget for at Stabburets fabrikk på Stranda i 2004 benyttet seg av 5500 tonn ost. Dette tilsvarer 55 millioner liter melk, eller melk fra rundt 8750 kuer. Med 15 kuer pr gårdsbruk, er nærmere 600 bruk engasjert på heltid med å levere melk for å dekke ostebehovet ved pizzafabrikken.
For det tredje, ifølge en reportasje i Aftenposten, er for eksempel kinesisk mat i Norge ikke det samme som kinesisk mat i Kina. I stedet er det vanlig med hybride oppskrifter tilpasset ulike folk og land. Dette er også dokumentert på transnasjonalt nivå, eksempelvis i boken The Globalization of Chinese Food fra 2002. På annet hold er det en selvfølge å forsyne seg av det mangfoldet verdens mat har å tilby for å skape nye, spennende smaker. Mesterkokken Eyvind Hellstrøm, som støttet Nordisk Ministerråds prosjekt, kommenterte likevel at han gjerne «bruker gjerne norske kamskjell sammen med kapers fra Sicilia. Jeg vil ikke ha begrensninger».
Sosiologisk vitner Sponheims kulturforståelse om en holdning der mat kan bli norsk, men ikke med en gang. Selv om den lages i Norge, med norske råvarer, og spises av uhorvelig mange nordmenn, er pizzaen altså ikke en del av norsk matkultur. Spørsmålet blir da når eventuelt pizzaen blir norsk. Er det en smygende overgang, eller vil den bli norsk med et hammerslag? Og hvorfor er dansk øl, som kulturelt kan ha mer til felles med alkoholproduksjonen på kontinentet enn Norges motkulturelle nærhistorie, et mindre uromoment for norsk matidentitet enn en deigskive med ost som har vært her i snart førti år? (Peppes Pizza ble åpnet i Norge av amerikaneren Louis Jordan i 1970).
Jeg forventer for øvrig ikke noe svar.
