Islamkritikk har mange former, ikke minst når den kommer fra innsiden. Et eksempel er The Veiled Monologues og Is.Man skrevet og satt opp av nederlandske Adelheid Roosen og tyrkisk-nederlandske Nazmiye Oral. Bakgrunnen for stykkene er først og fremst Roosens egen research. I 2002 reiste hun rundt og intervjuet kvinner som alle var født i muslimske land, men som nå levde i Nederland. Samtaleemner var intimitet, skam, seksualitet og kjærlighet. Historier, ritualer, sorger og gleder ble til slutt tolv monologer, modellert etter Eve Enslers velkjente The Vagina Monologues. Stykkene fremføres av muslimske kvinner. Oral er for øvrig også spaltist i den nederlandske avisen De Volkskrant. Noen interessante refleksjoner av henne kan leses her.
Teateroppsetningens beretninger styrkes av sin kontekst. Nederland er, som de fleste vet, et land hvor konfliktene mellom islamister og andre har nådd langt blodigere høyder enn i for eksempel Norge. Tilbakemeldingene var generelt meget gode. Helen Shaw skrev for eksempel i Time Out New York: «Roosen confronts us with intransigent, ugly, frustrating differences. I walked out frothing. Now that’s political theater». Så vidt meg bekjent er forestillingene ikke fremført i Norge, men jeg håper derfor at noen snart setter dem opp.
Det andre, og kanskje beste eksemplet i denne sammenhengen, er dokumentarfilmen Shame fra 2006. Regissert av canadisk-pakistanske Mohammed Ali Naqvi kunne den i fjor ses på Film fra Sør-festivalen i Oslo. Filmen forteller historien om Mukhtaran Bibi, bedre kjent som Mukhtar Mai, og burde vært pensum på alle universitetsfag med forgreninger til kulturkunnskap, islam og globalisering.
Internasjonalt er Mais historie velkjent. I juni 2002 bestemte panchayat, det lokale rådet i Meerwala i Punjab-provinsen i Pakistan, at hennes bror, Shaqoor, skulle gifte seg med en av Mastoi-klanens kvinner. Årsaken var at han skulle hatt intimt forhold med henne, selv om da tolvårige Shaqoor hevdet at dette var løgn. For å gjenopprette Mastoi-klanens ære, skulle dessuten Mai tvangsgiftes med en mann fra klanen. Etter at Mai nektet, vedtok rådet at hun skulle voldtas av fire menn. Før dette skal hennes bror også blitt voldtatt av tre menn. Vanligvis ville Meerwala gått tilbake til sin vante, perverse tilstand etter denne «domsavsigelsen» og «soningen».
Men Mai gjorde noe uventet. Etter et mislykket forsøk på å begå selvmord, tok hun et avgjørende valg: hun ønsket å anmelde overgriperne. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Familien hennes turte ikke å gjøre noe i frykt for represalier fra den mektige Mastoi-klanen. Ikke før den lokale imamen Abdul Razzaq, tro det eller ei, fordømte overgrepet i sin fredagsbønn og sammen med lokaljournalisten Mureed Abbas overtalte Mai og faren til å gå til politiet, begynte ting å skje.
Det lokale politiet var ikke akkurat overivrige før andre nyhetsmedier snappet opp hendelsen, og da BBC omtalte saken i begynnelsen av juli, begynte nyhetsinteressen å rulle som en snøball. Presset på det ellers lett korrupte politiet i Jatoi økte, og etter hvert ble seks menn dømt til døden for voldtekten. Dommen mot de seks ble imidlertid omgjort i høyesterett i Lahore: Fem av dem ble frifunnet, mens én ble dømt til livsvarig fengsel. Det påfølgende juridiske sirkuset er et eget studium verdt, hvor Mai (!) ble satt i husarrest og plassert på Pakistans «Exit-Control List» (de som ikke får forlate Pakistan), men det er det ikke plass til her.
Alt dette dokumenteres imidlertid i Shame med et nærvær så ubehagelig intenst, at man får en følelse av å være vitne til et eksperiment i ondskap. Andre kilder bør også nevnes. I samarbeid med Marie-Thérèse Cuny har den tidligere analfabeten Mai utgitt selvbiografien Déshonoreé (finnes også på tysk og engelsk), hun skriver på en blogg på BBC (bare på urdu), og har sin egen kvinneorganisasjon i Pakistan. En fyr ved navn Michael Thompson har en oppdatert blogg om Mais skjebne. Et intervju med Mai selv ligger her. Et intervju med Naqvi, regissøren, fra 2007 ligger her.
Fra en sosiologisk synsvinkel er det viktig å få med hvordan forbindelsene mellom islam, kvinner og frigjøring fremstilles. Fremfor å utbasunere en macho krigsretorikk markerer Oral og Mai relevante nyanser. Som kvinner og muslimer redefinerer de uten skrik og skrål hvem som er «oss» og «dem». I den mye omtalte hijab-debatten, for eksempel, er al Sanies refleksjoner i et intervju med Marie Claire verdt å lytte til. Og jeg klarer simpelthen ikke å se hvordan den gjengvoldtatte Mukhtar Mai, som til tross for drapstrusler fremdeles bor i Meerwala og blant annet har bygget en egen skole, skal ha noe eksistensielt til felles med islamister bare fordi hun bærer slør.
