Mens det kan være langt å sykle fra Bamako til Bømlo, er det tydeligvis kort vei fra amerikanske finansmarkeder til min lommebok. Norge verken slutter eller begynner ved Svinesund.
Jeg er en av dem som i diverse artikler (og min egen masteroppgave) mener at sosiologi må fastsette transnasjonalitet som et metodologisk premiss, i stedet for å redusere det til en refleksiv ettertanke. «Norge» er vevd inn i en større verden hvor våre handlinger har konsekvenser for folk andre steder på planeten, og omvendt, samtidig som stort sett alt vi forholder oss til – min mors VW Polo, PC-n jeg skriver på, eller min kompis russiske jakthagle – er nært knyttet sammen med situasjoner, folk og systemer som strekker seg på kryss og tvers av kloden.
Bevis på at denne tankegangen er fruktbar dukker stadig opp i nye former. Et av de mer kuriøse er Joe Bennetts morsomme og avslørende bok Where Does My Underpants Come From? Gjennom et transnasjonalt industrisystem sporer newzealenderen Bennett det tilbake til Kina, hvor reisen og Bennetts metoder er langt mer interessant enn selve målet.
Mer dagligdagse eksempler florerer. Bare den siste uken har det vært to tilfeller som bør utvide den nasjonalorienterte forståelseshorisonten som fremdeles preger mye av akademia. Det første er bankkrisen i USA. Investeringsbanken Lehman Brothers og forsikringsselskapet AIG (American International Group, kjent som sponsor av Manchester United) vakler på grunn av finansielt rot. Signaler om høyere rente gjør at regningen havner hos meg og deg!
Umiddelbart er det vanskelig å se hvorfor amerikansk finansrot skal få konsekvenser for boliglånet mitt – hvorfor i he… skal jeg måtte betale mer fordi «markedet reagerer»? E24 gir en oversikt: Krisen i finansmarkedene har fått investorene i USA til å sky risiko. Derfor ønsker de ikke å plassere pengene sine i annet enn lånepapirer utstedt av den amerikanske stat. Samtidig skjøt rentene som private låntagere måtte betale i været. Det rammer også norske finansinstitusjoner som er avhengige av å låne penger i det internasjonale kapitalmarkedet. Rentene som norske banker må betale for sine lån går opp, regningen havner hos lånekundene.
Det andre er bråket som oppsto etter at Vi i verden, en nylig utgitt lærebok i faget kristendom-, religion- og livssyn fra Cappelen Damm, endret betegnelsen for tidsregning. Der det tidligere stod før og etter Kristus, står det nå f.v.t. (før vanlig tidsregning). Utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, KrF og en rekke anonyme debattanter på Dagbladets nettforum raste og la skylden på henholdsvis politisk korrekthet og muslimene. Blant annet het det at den kristne tidsregning brukes over alt i den kristne (altså vestlige) verden.
Riktig så enkelt er det ikke. Einar Thomassen, professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen, skrev i Dagbladet at «forkortelsene f.v.t. (før vanlig tidsregning) og e.v.t. forlengst er vanlige i norsk faglitteratur». Forkortelsene BCE («Before the Common Era» og CE («Common Era») er ifølge Thomassen også «i brede sammenhenger nå er i ferd med å erstatte BC («Before Christ») og AD («Anno Domini»)». Dessuten, skriver Thomassen, er det ikke muslimer som har problem med tidsangivelsene med referanse til Kristi fødsel – det er det fremfor alt jøder som har.
Med slike sammenhenger er det ikke vanskelig å argumentere for at Norge ikke kan forstås som en isolert enhet. Analytisk er det naturligvis hendig å kunne bruke nasjonalstater i et sammenlignende perspektiv. Men enten det er underbukser, høye renter eller lærebøker i livssyn har de det til felles at de torpederer ideen om at nasjonalstater har hver sin avgrensede økonomi, kultur eller politikk. Det globaliserte Norge bør gjøres til barnelærdom.
