De fleste har vel fått med seg Høyre-politiker Hallgrim Bergs kamp mot skumle mørke menn med – i hans øyne – altfor mye penger mellom hendene. Negative generaliseringer av folkegrupper som man tror har noe til felles bare fordi de har en bestemt hudfarge, eller en bestemt tro, antar stadig nye høyder. Til tross for at en slik holdning ville strøket på eksamen til ethvert innføringskurs i metode, uavhengig av samfunnsvitenskap.
Historien denne gang er som følger: To personer, en mørk («truleg afrikanar») og en litt lysere («truleg arabar»), «steig om bord på Ål stasjon, uten bagasje av noko slag. Men lommene er så fulle av pengar at setlane drys, av desse tett med tusenlappar», ifølge den skarpsynte Berg. Vel var ikke Berg selv på toget, men det var en venn av ham, attpåtil en våken vossing. Hadde det ikke nettopp vært innbrudd på en eller annen Statoil-stasjon i nærheten? Nei, nå fikk det være nok!
Sporenstreks ringte de politiet i flere kommuner og forlangte at de rykket ut. Politiet på sin side så ikke det helt store behovet, ei heller mente de argumentene var særlig gode, og lot derfor være. Forbannet over denne yrkeslatskapen, til tross for at mistanken i Bergs øyne var helt naturlig, skrev han et sint leserbrev i Hallingdølen. Der karakteriserte Berg politiet som «evnelause». Men var det så noe hold i Bergs mistanker? Aftenposten tok saken:
Den mørkhudede på toget var den norske statsborgeren og firebarnspappaen Mohamoud Farah Haji-Aye. Han skulle kjøpe en 13 år gammel Mitsubishi for 30 000 kroner. Men hva med araberen? Mohamoud er i full gang med å ta kjøretimer, men har ennå ikke sertifikat. Det var derfor han hadde med seg en kamerat, en kurdisk iraker, norsk statsborger også han, som kunne kjøre bilen hjem igjen til Nedre Hago på Ål.
Etterpå, når Berg hadde bedt om unnskyldning, lo Mohamoud godt av historien. Men Berg gir seg ikke. I Aftenposten skriver han at «Eit minste mål må vera at politiet raskt sjekkar ut tips frå seriøse personar, om ikkje anna for å få klarert mistydingar før eventuelle mistankar festar seg». Ehem. Før mistanker fester seg? Var det ikke nettopp mistanker som førte til at rabalderet ble satt i gang?
Generaliseringer av folkegrupper på grunn av et nærmest tilfeldig valgt kjennetegn er ikke noe nytt. I alle fall ikke med somaliere, selv om alle med bare en flik av kjennskap til Somalia vet at de knapt kan kalle seg det på grunn av tingenes tilstand i det sønderrevne landet, som holdes sammen omtrent bare i navnet. At TV2-journalist Gerhard Helskog nylig har utgitt en interessant bok kalt Innvandrernes supermakt, der han blant annet tar opp hvorfor somaliere lykkes så mye bedre i USA enn i Norge, ser heller ikke ut til å påvirke generaliseringslysten nevneverdig.
Det er synd, ettersom Helskogs bok er konstruktiv. På den ene siden faller den ikke i Frp-taktikken med ubehøvlede generaliseringer og lettvinte slutninger (tenk om alle Frp-ere automatisk skulle bli stemplet som kriminelle hver gang en Frp-representant gjør noe kriminelt). På den andre siden er han lite mild mot den norske multikulturalismen, SV-style, og det sjenerøse velferdssystemet som nærmest oppfordrer folk til lediggang. Til Ny Tid sa blant annet Helskog at «problemet for en del grupper av andregenerasjons innvandrerbarn i Norge er ikke at de er barn av innvandrere, men av sosialklienter». For resten av diskusjonen, se her.
Bak Hallgrim Bergs «jeg-ser-spøkelser-på-høylys-dag!»-tankegang og Mohamouds joviale vesen ligger det således en alvorlig tematikk. For å forstå oss på verden må vi foreta generaliseringer. Men det er ulike måter å gjøre det på. Helskog viser, på sin måte, at det er mulig å debattere integreringspolitikk, inkluderingspolitikk, flerkulturalitet – eller hva man nå skal kalle det – uten å tråkke i de samme gamle generaliseringssporene som har vist vei de siste tjue årene. Spiren til nye politiske initiativ er sådd. Håper noen tar seg bryet med å vanne og høste.
