Så du trodde du var kulturradikal?
Utgangspunktet i boken Opprør til salgs er en vågal påstand: Drivkraften i den turbokapitalistiske markedsøkonomien er ikke konformitet, men den rastløse jakten på annerledeshet. Kampen mot forbrukersamfunnet (kapitalismens undertrykkende praksis og den hegemoniske mainstreamkulturen) holdes levende på grunn av de som våger å tenke utenfor boksen; franske eksistensfilosofer, afroamerikanske hip-hoppere, filmer som The Matrix og nyradikalere som Naomi Klein.
Det vil si, det er hva de tror. Sannheten, ifølge forfatterne Joseph Heath og Andrew Potter – begge gretne, canadiske filosofer, Heath er sågar professor – er at motkulturelle strategier, sammenfattet i forestillingen om kulhet, er «forbrukerkapitalismens kjerneideologi». Kulturelle konflikter til tross, radikalismen er ikke mer radikal enn at den har vært det turbokapitalismens garantist for overlevelse. Subkulturen har blitt den nye høykulturen. Før sjølproletariserte folk seg; nå selvradikaliserer de seg kulturelt.
Foranledningen, ifølge Heath og Potter, er ikke at gjengse kulturradikalere er hyklere. De har bare ikke skjønt greia med forbrukersamfunnet. Etter en usedvanlig grundig redegjørelse for hvordan massenes psykologi er helt avgjørende for å forstå dagens forbrukermentalitet, kommer Heath og Potter med flere oppklarende eksempler. Analysen av filmen American Beauty fra 1999 et av de beste.
Hovedpersonen Lester (Kevin Spacey) får en dag nok av sitt kjedelige A4-liv. Plutselig begynner han å gjøre opprør mot sin prektige kone Carolyn (Anette Benning), ikke minst etter at Carolyn stanser Lesters seksuelle tilnærmelser gjennom å bekymre seg for om han søler øl på sofaen. «It’s just a couch», og får kjapt et muggent svar fra kona: «This is a $4,000 sofa upholstered in Italian silk. It is not just a couch». Symbolikk: Kapitalismens markører er viktigere enn seksuell tilfredsstillelse. Vi er slaver av forbrukersamfunnet.
For Lester er dette bare ett av mange, for ham, eksistensielle slag i trynet. En dag renner det fullstendig over. Under en middag skryter han til kona og datteren Janie om sin dag på jobben.
Lester: Janie, today I quit my job. And then I told my boss to go fuck himself, and then I blackmailed him for almost $60,000. Pass the asparagus.
Carolyn: Your father seems to think this type of behaviour is something to be proud of.
Lester: And your mother seems to prefer I go through life like a fucking prisoner while she keeps my dick in a mason jar under the sink.
Veien til selvrespekt er for Lester kort sagt å vise fingeren til massesamfunnets normbaserte krav til en mann i hans alder. Men, sier Heath og Potter, han slutter ikke å leve i det kapitalistiske forbrukersamfunnet. Tvert imot. Det er der han finner trøst! Han begynner å trene med vekter, forfører datterens venninde, røyker høykvalitetshasj, og kjøper seg attpåtil en ny rånebil.
Når Carolyn spør hvem sin bil som står parkert i oppkjørselen svarer Lester eplekjekt: «Mine. 1970 Pontiac Firebird. The car I’ve always wanted and now I have it. I rule!» Konas sofa var kanskje bare en sofa, men hans egen bil er noe langt mer enn en bil. Ifølge Heath og Potter har Lester blitt en opprørsforbruker. Bilen har gitt ham kølla tilbake. Dette er bare ett av mange eksempler fra film, musikk, litteratur og «alternative» miljøer Heath og Potter trekker frem.
Forklaringene på hvorfor det å gjøre opprør mot massesamfunnet ikke er det samme som å gjøre opprør mot forbrukersamfunnet er mange. I bunnen ligger logikken i vår kamp om «posisjonelle goder». Begrepet er hentet fra Fred Hirschs The Social Limits to Growth fra 1976. Ettersom materiell nød i det vesentligste er avskaffet i i-land, er kampen om posisjonelle goder desto sterkere. Der materielle goder som papir, bensin og hvete har begrenset tilbud på grunn av en langsom produksjonstakt, er posisjonelle goder varer som det er begrenset tilgang på ut i fra deres natur. For eksempel status.
Det frembringer en helt spesiell konkurransestruktur. Poenget er ikke å kjøre en Ferrari eller se ut som Brad Pitt; poenget er å skille seg ut fra naboen, som igjen ønsker å være annerledes enn sin nabo. Summen av penger vi bruker på å skape oss en forbrukeridentitet er mindre interessant, fordi verdien av dem er relativ til hva slags kulturelt utbytte vi får fra dem. Klesmerket Burberry, som tok mål av seg å signalisere en nærmest adelig eleganse, led for eksempel en tragisk skjebne da en engelsk kvinne mer kjent for sine bryster enn for sitt aristokratiske vesen spradet rundt i Burberry-bikini i realityserien Big Brother.
Men hvis man fremdeles vil være raddis og velte systemet, hva er alternativet? Har vi så ingen andre valg enn å tralle med? Jo, de trekker frem to alternativer. Nummer én: Vær kriminell. Ikke å anbefale. Eventuelt kan du hoppe av forbrukerismens «våpenkappløp». Altså nummer to: Vær konform. I lys av norske forhold høres dette muligens hårreisende ut, men det er likevel interessant. Hadde alle kjøpt de samme joggeskoene ville markedet brutt sammen, og radikalerne kunne sett begynnelsen på noe annet enn den forhatte kapitalismen.
Med andre ord skal du ikke bry deg om hva slags grill naboen har. Kjemp for noe så kjedelig som å fjerne fradragsretten for utgifter til reklame. Eller gå inn for skoleuniformer. Da kan vi begynne å snakke radikal politikk, eller hva?
