Akademikere – blant dem mange sosiologer – freser titt og ofte mot mediene. Årsakene er som regel at de fordummer befolkningen, banaliserer forskningsfunn, eller simpelthen skriver ting som er helt på jordet. Selv er jeg en av dem som av og til blir så irritert over tabloidavisenes lettsindige omgang med fakta at jeg rett og slett ikke orker å skrive noe innlegg om det. Det spiller egentlig ingen rolle hva emnet er engang!
Derimot har jeg til min store glede oppdaget at Dagbladet har et journalistisk talent gjemt bak sin vegg av tabloid visvas. Bernt Jakob Oksnes heter han, og skriver regelmessig en lengre featuresak, litt a la de som står i The New Yorker, om fotballens baksider og mindre gullkantede skjebner. Til nå har blant annet Manchester Uniteds tidligere talent George Switzer (som spilte på ungdomsgullrekka sammen med Beckham, Giggs, Scholes og Butt), samt Martin Bengtsson som ble proff i italienske Inter og fikk en alvorlig identitetskrise, vært i søkelyset. Her har Oksnes virkelig funnet en interessant nisje.
Denne uken kom en regelrett gripende historie om britiske Justin Fashanu, den eneste profesjonelle fotballspilleren i verden som har stått fram som homofil. Det, og at Fashanu attpåtil var svart, «ble hans bane», som Oksnes elegisk skriver. Blant annet intervjuer han Peter Tatchell, parlamentsmedlem for The Green Party og en av Fashanus beste venner. Ifølge ham var det «homofobien som definitivt knuste karrieren og livet til Justin Fashanu. Det var kulminasjonen av et liv med nederlag. Han hadde fått sin del av avvisninger, fra fødselen av, gitt opp av sine foreldre og plassert i fosterhjem, rasismen på banen, folk laget apelyder og kastet bananer på ham.» Mer trengs egentlig ikke å sies.
Det som skiller Oksnes fra de fleste andre er at han i disse artiklene ikke ser på fotballhistoriene med sportsjournalistens øyne. Visst, sportslige perspektiver inkluderes, men hovedfokuset er på det nære miljøet til personen det er snakk om; familie, lokalsamfunnet, alt som ble skrevet i mediene, og det triste faktum at venner er venner bare til et visst punkt. For Fashanus del ville selv ikke broren John, forresten en velkjent klovn i den britiske medieoffentligheten, ha noe med ham å gjøre. Samme morgen som Fashanu ble funnet hengt, uttalte broren til en avis makabert nok at han og broren hadde mistet all kontakt, og at Justin var gammel nok til å stå på egne bein.
Slike forbindelser er bare et av mange eksempler på Oksnes’ øye for muligheten til å fortelle historier om fotball som avviker fra avisenes tradisjonelle sjangervalg. I stedet for beundringshistorier forkledd som biografier og portretter, tilnærmer han seg og gjenforteller historiene med sans for små detaljer, varsom kildebehandling, megetsigende øyeblikk og historisk fingerspissfølelse. I artiklene jeg har lest til nå oppfyller han sågar hva sosiologen C. Wright Mills’ (1916-1962) betegner som den sosiologiske fantasien; den som «enables us to grasp history and biography and the relations between the two within society».
Fortsetter du slik, Oksnes, er jeg sikker på at et eller annet forlag vil se potensialet i å samle disse historiene i en bok. Den har i alle fall en kjøper i meg.
