Mange skriver om McDonald’s, nordmenn i Spania eller finansverdenen når de skal forklare transnasjonalitetens virkefelt. Jeg, på min side, blir mer og mer overbevist at transnasjonalitetens hovedpulsåre frakter noe helt annet enn papirpenger eller burgere.
Etter den kalde krigens slutt, rivingen av Berlin-muren (og, kan det legges til) kommersialiseringen av Internett, ble Europa slynget ut i en tilstand der kontinentets selvforståelse måtte revurderes. ”Gjenforent” med sin østlige motpart fikk nå Europas identitet et langt mer komplekst og mangfoldig uttrykk. Bøker som Cultural Transitions in Southeastern Europe, redigert av Nada Svob-Dokic, viser nødvendigheten av å se det kulturelle Europa med nye øyne. Overgangen fra å være en marionett for kommunismens diktatorer til å finne sin egen plass i Europa, eventuelt EU, pågår fremdeles.
Ifølge bøker som Susan Woodwards Balkan Tragedy var Sovjetunionens kollaps i høyeste grad med på å bidra til at etniske stridigheter, aggressiv nasjonalisme og religiøs fundamentalisme flammet opp på Balkan, med de grusomste konsekvenser. Mens resten av verden gremmet seg over de fascistoide trekkene hos mange statsledere i det tidligere Jugoslavia og de barbariske krigshandlingene, foregikk det imidlertid en annen type samfunnsutvikling i Øst-Europa. Den bar mindre preg av etniske, nasjonalistiske eller religiøse fortegn, men var ikke mindre farlig: Fremveksten av organisert kriminalitet.
I løpet av 1990-tallet, skal vi tro Katja Franko Aas’ Globalization and Crime fra 2007 og i særdeleshet Misha Glennys dokumentarbok McMafia fra 2008 (glem den litt teite tittelen), dro kriminelle bander stor nytte av FNs og USAs politiske grep overfor situasjonen på Balkan. I mangel på et fungerende statssystem, eller et overnasjonalt alternativ som kunne borge for innbyggernes sikkerhet og økonomiske trygghet, oppdaget en rekke smarte krimentreprenører at Balkan var et perfekt fristed for smugling, edelstener, våpensalg, prostitusjon, dophandel og biltyverier i stor skala. Sanksjoner og embargoen på offisielle handelskanaler åpnet for et svart marked uten like. For sikkerhets skyld fikk de fødselshjelp av et uvitende Hellas, som mente embargoen var urettferdig, og så gjennom fingrene med litt gjennomtrekk.
Glennys bok er tankevekkende. Hans innfallsvinkel er journalistens, han erindrer tidligere besøk og reportasjer i Øst-Europa, fordelt utover 1990-tallet. Med Balkan-området som utgangspunkt tegner han opp et svartemarkedsnett som strekker seg til Sør-Amerika, Russland og Sentral-Afrika. Ettersom statene i det tidligere Jugoslavia stort sett kom i krig med hverandre, eller preget av sjokkliberaliseringens uintenderte konsekvenser (som at andelen fattige økte dramatisk), var inntekter fra luguber virksomhet livgivende for en del av kontinentet der fremtidsutsiktene var dystre. I mellomtiden lokket krimkonger med fete biler, vakre damer og mye penger. Få arbeidsplasser, en ordensmakt i oppløsning, generelt veldig lave lønner, politisk evneløshet; alt dette var med på å drive særlig unge menn inn i en verden av vold og løfter der etnisk tilhørighet betydde mindre enn kred på det globale svarte markedet.
Glenny ramser opp statsledere som lukker øynene (ofte til fordel for egen vinning), viser til et utstrakt samarbeid mellom ulike kriminelle virksomheter (økonomen Ricardo ville vært stolt), og ikke minst personifiserer han med et til tider friskt språk en horde av gangstere som ikke tar fem øre for å myrde, banke, voldta eller på annet vis gjøre skade på andre for å oppnå sine mål. Metodene blir avdekket, forgreninger til mer eller mindre lyssky samfunnsfelter avslørt (de hemmelige tjenestene i Bulgaria, for eksempel), og mafiamystikken erstattes med usentimentale fakta. Så som at skyggeøkonomien årlig står for 15-20 prosent av all verdenshandel.
Avslutningsvis er det ytterligere en faktor – som etter mitt kjennskap sjelden får like mye oppmerksomhet som bakmennene – Glenny trekker frem som særlig relevant. Behovet. Hvis vi ser på det globale heroinmarkedet er det fristende å referere til den såkalte Say’s lov, etter den franske økonomen Jean-Baptiste Say (1767-1832), der tilbudet skaper sin egen etterspørsel. Glennys gravende journalistikk viser imidlertid et litt annet bilde.
Problemet er at når ting er ulovlige, er det bandittene som stikker av med profitten. Provoserende skriver han at siden dop står for omkring 70 prosent av illegal handel, ville en omfattende legalisering vært det mest effektive innsatsmidlet mot organisert kriminalitet. Likevel er behovet der, og uavhengig om det er en gatenarkoman på Karl Johan eller en britisk popstjerne, er dét i mine øyne minst like viktig for å forstå helhetsbildet som eventuelle offentlige reguleringer på heroin eller andre midler. I den sammenheng vil jeg derfor anbefale The Sociology of American Drug Use av trioen Charles E. Faupel, Alan Horowitz og Greg Weaver fra 2003.
Først når vi forstår behovet, kan vi forstå tilbudet. Tror jeg.
