Hva skal vi med forskning? De fleste har vel et mer eller mindre fornuftig svar på dette spørsmålet. Unntatt den personen som mest av alt burde hatt det, ikke minst på grunn av hennes fortid i akademiske kretser: Forskningsminister Tora Aasland fra SV. Hennes – og regjeringen Stoltenbergs forskningspolitikk – minner sørgelig nok om karikaturen rettet mot enkelte økonomer; folk som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe.
Debatten om hvorfor Norge satser så lite på forskning ser ut til å være evigvarende. Hvis du orker, kan du jo pløye deg gjennom en hvilken som helst utgave av Forskerforum, eller besøke min forrige artikkel om emnet. Det dreier seg om kutt i budsjetter, 80/20-regler (at 20 prosent av alle vitenskapelig ansatte produserer 80 prosent av alt vitenskapelige materiale), manglende visjoner, skjulte agendaer i form av øremerkede midler, den evinnelige Kvalitetsreformen, evalueringer hit og utvalg dit. Hele tiden mens debatten forblir en skyttergravskrig mellom de som vil ha mer og de som mener alle har fått nok. Man kan bli konvertert til anti-akademiker av mindre. Imens hevder Aasland at forskningen har gode vilkår i Norge.
Fakultetene tynes, mens de vitenskapelige ansatte må legge ned mer arbeid i administrative gjøremål og andre pålagte oppgaver. Paradoksalt nok gjør Kvalitetsreformen («Kvantitetsreformen», blant uvenner) det vanskeligere å få mer tid til hva reformen krever at forskerne skal egne seg til, nemlig utviklingen av ny kunnskap. Langt viktigere enn alskens pengedebatter og gudsjammerlig kjedelige diskusjoner om for eksempel Universitetet i Oslo er en bedrift på linje med Statoil eller en dannelsens høyborg, et siste pustehull for den frie tanke, er imidlertid om forskningsministeren i det hele tatt har gjort seg noen dypere tanker om hvorfor universitetet i det hele tatt eksisterer.
I en tankevekkende artikkel, fra det herrens år 1996, introduserer professor Thomas Hylland Eriksen problemstillingen med konsis penn: Hva vil myndighetene med universitetene? Spørsmålet er fremdeles like aktuelt. Forskning er en langsom aktivitet, og de minkende mulighetene for spontanitet, langvarige feltarbeid eller å gjøre prioriteringer som ikke sammenfaller med statlige planer, gjør at hele ideen om uavhengighet forvitrer. Proporsjonalt med krympende armslag synker også lysten til å undervise, veilede, eller på andre måter å bidra til å utdanne unge mennesker.
Eriksen skriver videre i en annen artikkel fra 2004 at brorparten av de institusjonene som er igjen fra middelalderens Europa er universiteter. Det er en grunn til det. Universitetskampen i dag, skriver han videre, står ikke lenger mot kirken, men mot staten og markedet. I siste instans er det en uavhengighetskamp. Politikernes feil er at de tror universiteters nytte kan måles etter nyliberale fiksfakserier og New Public Management-instrumenter. Hele poenget med universiteter, fortsetter Eriksen, er at de er nyttige bare inntil det punktet det er meningsløse.
Verdien kan ikke måles på samme måte som antallet sko fra en skofabrikk fordi universiteter ikke utelukkende produserer kunnskap basert på en gitt etterspørsel. I sin tale ved åpningen av Forskningsdagene 2008 henviste Aasland til en OECD-definisjon av forskning; «virksomhet av original karakter som utføres systematisk for å øke fondet av viten og fro å bruke denne viten til å finne nye anvendelser.» Problemstillingen er derfor egentlig absurd; hvis hensikten med forskning er å fremskaffe ny viten, slik det påkreves fra tid til annen, hvordan skal man da forholde seg til kriterier som forutsetter at forskningsresultatene lar seg telle og måle med statiske redskaper?
Nok er nok. La meg derfor vise til aksjonen Lausungene 2008. I korthet er det en protestaksjon stiftet av folk i akademia som er lei av regjeringens venstrehåndsarbeid når det gjelder Norges forskningsfremtid. Lausungene er lei av:
- at dyktige unge forskere går mellom ulike vitenskapelige engasjementer med lite forutsigbarhet
- at det ikke finnes planer for unge forskeres forskningskompetanse og karriere
- at det knapt finnes relevante faste stillinger å søke på innenfor akademia
- lavere status og dårligere muligheter enn faste vitenskaplig ansatte
- dårligere lønn og sosiale vilkår
Ettersom regjeringen Stoltenberg avlyste den varslede og etterlengtede Rekrutteringsmeldingen, har Lausungene utarbeidet en egen grasrotmelding om rekruttering. Den skal foreligge før jul. De ønsker alle velkommen til å være med på overrekkelsen til Stortinget 17. desember kl 13.00. Dagen starter med noen appeller i auditorium 4 i Universitetets Urbygning (Domus Academica) kl. 13.00 med felles avmarsj fra universitetsplassen kl. 13.45.
Responsen på aksjonen vil gi en god pekepinn på hva regjeringen Stoltenberg egentlig mener skal være universitetenes rolle i det 21. århundre.
