Colin McRae, Rally Finland 2001I motorsportkretser og blant rallyfans verden ble nyheten om at Suzuki og Subaru trekker seg fra VM i rally (WRC) mottatt med sorg. Flere avisjournalister, derimot, deler tydeligvis ikke denne holdningen. For Dagsavisens Reidar Sollie er Subarus WRC-exit en helt naturlig konsekvens av den krisen den globale bilindustrien opplever. Derfor ville det «nesten vært skammelig om ikke leketøy-delen av den kuttes først». Ifølge Sollie er det heller ikke noe synd på Petter Solberg i forhold til de tusener som mister jobben fordi bilsalget stuper.
Det kan så være. Sollie tar imidlertid for det første tar feil når han skriver at avgjørelsen ble tatt dagen før påmeldingsfristen til neste års rally-VM gikk ut. Dette gjelder bare fabrikksteam, og de er det jo som kjent bare to igjen av. Derimot kan Solberg kjøre for et privat, såkalt M2-team; der er fristen ennå ikke gått ut. For det andre forstår Sollie tilsynelatende ikke hvordan disse tusener i bilindustrien på sett og vis er avhengig av en frontfigur som Solberg.
Grunnen til at det relativt marginale bilmerket Subaru i det hele tatt selger biler er på grunn av deres rallysatsing. Hva ville bilmerket vært uten 1990-tallets gloriøse motorsporthistorie å vise til? En Kia med litt annerledes motorlyd? Markedseffekten av å være en ledende bilfabrikant i over et tiår i verdens tøffeste verdensmesterskap er enorm. Sammen med førere som for lengst har oppnådd heltestatus, eksempelvis Colin McRae og Petter Solberg, er det ikke til å komme fra at Subaru har tjent grovt på dette gjennom å bruke dem som reklameplakater.
Naturligvis er det hendig å skylde på «finanskrisen» og kutte i aktiviteter som utvilsomt koster mye penger. Men spørsmålet er om ansvaret kan fordeles til andre enn Wall Street og råtne lånesystemer. Henning Solberg, for eksempel, sa til Aftenposten at Subaru så den globale økonomiens tilstand som en mulighet til å kvitte seg med Prodrive-kontrakten rett og slett fordi laget har drevet Subarus WRC-team for dårlig. Motorsportguru Geir Svardal og Petter Solberg-biograf skriver på sin side i et innlegg at Subaru heller ikke har noen spesielt anstrengt økonomi. Derfor mener også Svardal det er SWRTs manglende resultater de siste tre-fire sesongene som er den egentlige årsaken til at de nå trekker seg.
Til nettsiden Driving Sports uttalte på sin side talspersoner for Subaru og Prodrive at mangelen på seire ikke hadde noe med avgjørelsen å gjøre. «Det var mange flere elementer involvert enn bare den», sier de, men legger til at «siden du insisterer, så har vi oppnådd vår opprinnelige målsetting om å forbedringer i merkevareøyemed. Og gitt den uventede forverringen i økonomien ble det nødvendig å revurdere våre investeringer».
Et annet tankekors er det kulturelle. I Aftenposten skrev Mette Bugge (ikke funnet på nett) at gruppe N-biler går nesten like fort og at det er like bra. Jeg mener hun tar feil. 800 millioner TV-seere verden over, slik WRC hadde i 2007, sitter ikke og venter på at småprompende, mer eller mindre standard biler, skal komme hyggelig rullende gjennom skog og kratt. De venter på motorsportens råskap; vingekledde, balstyrige, flammespyttende villdyr som braser forbi i en fart man ikke trodde var mulig.
Mye av WRC-sportens tiltrekningskraft har nemlig å gjøre med forventning. Ettersom man som tilskuer ser bilene i svært kort tid av gangen, blir forventningen til øyeblikket da Solberg eller Loeb kommer dundrende en følelse av stigende rus. Forsvinner denne forventningen, spiller det i alle fall ingen rolle om det er Solberg som kjører, eller hva han kjører i.
Det er riktignok grunn til å være enig i at krisen på lang sikt være bra for WRC. Større og bredere konkurranse gjennom lavere inngangsbillett må være et mål dersom sporten skal overleve. Tiden er overmoden for å bytte ut velstående guttunger med reelle talenter. Spørsmålet er hva som kommer i stedet. Den bebudede S2000-klassen, der konkurransebilene må være basert på produksjonsmodeller som er bygget i 2500 eksemplarer årlig, omkranses av nøling, usikkerhet og uenighet.
