Den første måneden av 2009 har i sannhet vært innholdsrik. I mylderet av nyheter, tragedier og suksesshistorier er det likevel to ting – fjernt, men likevel nært forbundne – som har satt spor: Filosofen Arne Næss’ død (1912-2009) og krigen mellom Israel og Palestina.
For å ta det siste først. I hele januar har det blitt skrevet side opp og side ned om årsaker, forklaringer, konsekvenser og alt mulig annet. Fulgt av voldsomme opptøyer i Oslo sentrum, som fikk konflikten til å se ut som om den handlet mer om frustrert minoritetsungdom i Norge enn en blodig krig med røtter i en lang og komplisert historie, er det ingen skam å tilstå at det er vanskelig å holde oversikten. Ikke minst siden noen ting utelates så å si konsekvent. Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv satte ord på et av dem, nemlig at Irans rolle ikke diskuteres: «Det kan argumenteres for at uten å forstå frykten i Israel for at Hamas skal få tak i langtrekkende og mer treffsikre raketter fra Iran, blir analysen ganske fattig.»
Likevel er det ikke innholdet i debatten som har preget meg mest. Det er den uforsonlige, nesten hatske tonen, og de vemmelige påstandene om jødehat og annet grums den målbærer som dominerer avissidene, radioprogrammene og TV-studioene. Selv om Palestina-konflikten har en solid norsk historie, er det overraskende å beskue aggressiviteten og engasjementnivået. Det er her Arne Næss kommer inn i bildet. I hans En del elementære logiske emner, første gang utgitt i 1947 og i årrekke pensum ved ex.phil. ved Universitetet i Oslo, beskrives en rekke enkle – men akk så vanskelige – regler for saklig debatt.
- Unngå tendensiøst utenomsnakk
Eksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument. - Unngå tendensiøse gjengivelser
Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål. - Unngå tendensiøs flertydighet
Flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken. - Unngå tendensiøs bruk av stråmenn
Dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for. - Unngå tendensiøse originalfremstillinger
Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon. - Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg
Eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.
Hvis disse aspektene fremstår fremmede i møtet med norske debatter, især om Palestina-konflikten, er det ingen grunn til å føle seg alene. I forbindelse med den pågående dannelsesdebatten i Aftenposten uttalte professor Bernt Hagtvet at «læren om saklig argumentasjon og drøfting har satt et forunderlig svakt avtrykk i den offentlige samtalen. At den trengs i dag, viser fremveksten av fundamentalisme i både øst og vest: Lukkede, totalitære systemer som klarere enn noen gang aktualiserer hva det vil si å ha et kunnskapsbasert demokrati og en offentlighet som ikke er hysterisk.»
Enkelt vil kanskje hevde at en tydeligere dreining mot Næss’ saklighetslære vil kvele debatten for følelser, humor og semantiske krumspring. Kanskje det. Og enkelte debatter, for eksempel den mellom Turbonegers Thomas Seltzer og Bendik Wold om indierock virkelig er «independent», er utvilsomt morsom selv om den preges av sprenglærd drittkasting. Men Palestina-konflikten er i liten grad grunnlag for sitatmaskiner som de to. Det er nettopp i en såpass opphetet konflikt at saklighetslæren kommer til sin rett.
Om det muligens ikke virker lokkende på debattantene selv, så tror jeg i det minste at avislesere og TV-seere setter pris på økt bruk av den.
