Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti. Den siste månedens politiske hendelser har vært en rekke med bekreftelser på hvorfor. Se for eksempel Dagbladets debattsider, oppstyret rundt NAV, eller ta den vedvarende, og komplett uforståelige, praksisen med at nedre Grünerløkka har kunnet bli omgjort til en narkobørs. Ville det hjulpet å melde seg inn i et parti? Neppe.
Det nærmeste jeg har vært til å ta noenlunde side i politikken er perioden jeg blogget for det borgerlige nettstedet Minerva. Men på grunn av hva jeg syntes var en uforholdsmessig liten andel med sosialliberale tanker, som ligger mitt politiske utsyn nær, avsluttet jeg engasjementet. Å drive med politikk innebærer i tillegg å bli satt i bås. Det er ikke tilfeldig at kuer ikke figurerer på listen over store tenkere.
Jeg er ikke alene om å snuse på partiforakten (politikerforakt er noe litt annet). På generell basis synker partimedlemskapene over hele Europa. Forklaringene spenner fra økt individualisering og globaliserte interesseorganisasjoner til mer ad hoc-aktiviteter og tilstivnede partiprogrammer ute av takt med den virkelige verden. Mange ønsker å fri seg fra den ugne følelsen av å måtte forsvare partiets synspunkter selv når man er uenig med dem.
Muligens hadde jeg vært mer positivt innstilt til partiene dersom de i større grad hadde satt samfunnets beste foran egen prestisje. Det er sjelden snakk om hva Høyre eller Venstre vil gjøre, men alltid om hva Arbeiderpartiet gjør feil. Dessuten har målestokken for endring blitt helt obskur; det er ikke lenger hva som gjøres med 300 millioner som er det viktigste, men at Vårt Parti vil gi 50 millioner mer. Krisemaksimering har blitt en vanligere taktikk enn saklige argumenter.
Som nevnt har den siste måneden vært en lang bekreftelse på hvorfor norsk partipolitikk ikke har noen høy stjerne hos meg. At én muslimsk kvinne spurte om hun som politi kunne bære hijab til uniformen, et spørsmål som alle med enhver samfunnsvitenskapelig antenne ville se hadde sprengkraft, utviklet seg til å bli en hysterisk kamp om Norges fremtid. Sett bort i fra at de som mener dette var starten på Norges fall undervurderer folk flests motstandsevne grovt, dersom dette virkelig skulle være tilfelle, føyde debatten seg inn i et kjent politisk spor. Røkla mot Frp, og noen fritenkere spredt rundt omkring.
At folk ikke blir lei, eller i større grad søker trøst i «The Art of Doing Nothing», er beundringsverdig.
