Er norsk akademia – humaniora og samfunnsvitenskap, altså – underernært på priser? Vel, ikke helt. Noen finnes det jo. Universitet i Oslo har både Forskningprisen og Formidlingsprisen. Tidsskrift for kjønnsforskning kårer Årets artikkel, Senter for kvinne-og kjønnsforskning (SKK) på Universitetet i Oslo kårer Studentprisen for fremragende bidrag til kvinne- og kjønnsforskning og jeg minnes at Sosiologisk tidsskrift kårer noe lignende.
Dessuten har vi Holberg-prisen, for eksempel, men den er jo aldri noen norskinger som får. (Norskinger, eller kosmopolitter, som Jon Elster er derimot flinke til å klage på de som faktisk får prisen). Nils Klim-prisen, Holberg-prisens avdeling for yngre forskere, viser lignende tendenser, selv om lingvisten Dag Trygve Truslew Haug mottok prisen i 2005.
Men noen dråper vann slukker som kjent ikke en kamels tørst. Jeg tror flere slike priser kan ha positive ringvirkninger. I Tyskland pågår det en debatt om angloamerikansk språktvang i globalisert akademia latterliggjør dybden i hva forskerne ønsker å formidle. Biofysiker Stefan Klein eksemplifiserer dette med å vise til en konferanse der alt foregikk på engelsk, selv om ingen av deltagerne hadde engelsk som morsmål.
Årsaken, slik den er i Norge, er et tellekantsystem som belønner internasjonal publisering. Og siden internasjonal publisering er nærmest ensbetydende (for nordmenn) med engelskspråklige tidsskrifter, styrkes det engelske språket som lingua franca. Klein, som for så vidt ikke har noe imot engelsk som forskningsspråk (han har selv utgitt bøker på engelsk), mener imidlertid at forskning – ikke minst den som finansieres av offentlige midler – også bør være tilgjengelig for en hjemlig offentlighet.
Det betyr for det første at forskere må skrive mer på sitt morsmål, samtidig som de for det andre må skrive slik at folk skjønner hva de mener. «Every researcher owes this to democracy», skriver Klein spissfinding. For å snu denne trenden foreslår Klein at det opprettes diverse priser som oppmuntrer forskere til å skrive andre ting enn tørre artikler i fagfellevurderte tidsskrift som bare leses av en håndfull mennesker.
Man kunne opprettet flere priser for beste norskspråklige essay, beste artikkel, beste lærebok og beste spesialiseringsbok. Til slutt samles alle de beste akademiske tekstene til en bok – noe amerikanerne har gjort i årevis i flere varianter. I 2007-utgaven av The Best American Essays, redigert av David Foster Wallace og Robert Atwan, finner vi blant andre Ian Buruma, Malcolm Gladwell og Molly Peacock.
Dette har også relevans i en norsk kontekst, om enn ikke begrenset til språk. Alle liker muligheten til å vinne en pris.
